Commotion – Bestenotering fra Maarud

Mens Busk og Berge begge har forlatt den tradisjonelle bluesen, har ungfolen Amund Maarud begge føttene, og vel så det, godt plantet i den tradisjonelle bluesmusikken.

Commotion er Maaruds tredje album, og viser en klar utvikling siden debuten First Blues (med familiebandet Maarudkara, red.anm.) fra 1998. Han har lagt mer vekt på låtene, uttrykket er tøffere og ikke minst tar han større risker enn før.

Det musikalske uttrykket har han stjålet, det er lov å stjele i bluesverden skal vite, fra den moderne texasbluesen. Artister som brødreparet Stevie Ray-, og ikke minst Jimmie Vaughan, har nok inspirert unge Maarud her.

Låtene har han for det meste skrevet sammen med bandets bassist Per Tobro, og ingen av dem har i grunnen noe å skamme seg over. I tillegg har Maarud inkludert Jerry Ragavoys She’s A Burglar, mens tittelsporet Commotion er en gammel Creedence-klassiker. Begge sterke tolkninger som slett ikke låter verst. Best av disse er nok Commotion, som passer Maaruds røffe behanling meget godt.

Amund Maarud beviser her at han er en glimrende gitarist og lar sjelden sjansen gå fra seg til å vise nettopp dét. Noen ganger kan det bli litt mye gitaronani – man kan bli blind, vet dere – men i all hovedsak klarer han heldigvis å styre seg.

På I Always Want (What I Can’t Have) roer han det hele ned, slik at lytteren får en mulighet til å puste ut mellom tolvtakterene og boogien som ellers dominerer albumet.

Pass for øvrig på å få med deg det skjulte sporet Down Yonder On The Farm. Her får gutten faktisk vist seg som en habil countrygitarist også!
Commotion er med andre ord Amund Maaruds klart beste utgivelse til nå, og en soleklar kandidat til årets beste norske bluesalbum.