To The Rescue – Uimotståelig eksentrisk

Noen artister er kul umulige å plassere i en musikalsk bås. Det vil si, de som dytter så mye rart inn i musikken sin at en stilistisk merkelapp ikke yter artistens uttrykk rettferdighet. Soundet er på en måte en helt egen greie, uansett hvor sterkt man skulle ønske å finne et enkelt begrep som beskriver det.

Akkurat der finner vi den nå London-baserte eksil-newyorkeren Carl M. Smith. Eller Casa Electro Novo som det formelle artistnavnet er. Det vil si et sted som ikke bærer noe spesifikk sjangermerke, men ustanselig danser mellom den ustoppelige popmusikk og noe langt mer absurd.

Etter å ha hørt på To The Rescue et par ganger er det mye man kan få lyst til å gjøre. Dersom det skulle være å trekke på seg et Batman-kostyme, danse superheltdansen og forbanne alle som ikke lager like komplett popmusikk som Casa Electro Novo, så er det helt greit. For når låtene først har fått gå noen runder i hodet, og lytteren er dus med melodiene, så er garantien stor for å bli hektet på dette. Hektet på übercatchy, sprø popmusikk dandert med lekre lyder og impulsive vendinger.

Og hva er vel egentlig mer i tiden enn fargesprakende popmusikk med humør og vennelig holdning? Når Scissor Sisters og The Darkness (siste nevnte uten sammenligning for øvrig) kan selge lassevis med skiver og være på med hipsterlaget, så bør denne mannen definitivt også få være med å leke.

Det skal i alle fall ikke være musikken det står på. For den er så bra og fengende at det blir nesten plagsomt i lengden. Ikke «The Darkness-irriterende», men som i misunnelse over at noen har fått den gaven å lage popmusikk som duger. For mens andre spyr ut trivialiteter, lager Casa Electro Novo popmusikk som gjør en forskjell. Slikt står det feit respekt av i dagens popverden!