Noise – Engasjerende minimalisme

Det er lenge siden såkalt triphop var å regne som noe banebrytende. Sjangeren har utviklet seg mest i undergrunnen og har for lengst blitt akterutseilt av stadig skiftende musikalske trender. En av de få bandene som fortsatt virker i og utvikler triphop-musikken er engelske Archive som har holdt på siden sjangerens fødsel i 1994.

På sin forrige plate You All Look The Same To Me fra 2002 gjorde de et godt inntrykk, ikke minst på den godt og vel femten minutter lange Again som fortsatt rager blant de beste sangene fra inneværende tiår. Men dette var også en noe ujevn samling låter fra et band som tidvis gikk seg litt vill i sin egen trang til å dra på trip ut i egne låtstrukturer. Sånn sett er Noise noe strammere regissert, hvilket kler bandet vel så bra.

Archive jobber i det utpreget episke formatet. De henter inspirasjon fra så vel neoklassisk minimalisme og drømmepop som Radiohead-inspirert progrock. Dette sammensuriet gjør at Archives univers kan hende er et vanskelig rom å trenge ut i og få full oversikt over.

Men det er nettopp det åpne lydbildet, avarsjonen mot regelbundne sangstrukturer og duoens minimalistiske lydcollager som gjør disse sangene så besnærende å lytte til. En typisk sang er ofte bygget opp rundt et enkelt tema som bygger seg sakte opp ved hjelp av ørsmå variasjoner og et litt tilbakeholdent vokalspor. Teknikken er på ingen måte nyskapende, men stadig like effektiv.

Et av vår tids mest oversette band er tilbake med et album som neppe havner på mange årsoppsummeringslister. Til det er disse engelskmennene for opptatt av å dyrke sitt eget tilknappete uttrykk og for lite opptatt av å fri til trender og rådende popkulturelle stemninger. Det tar tid, men det er ikke vanskelig å bli glad i Noise.