Jupiter’s Darling – Hjerteløst fra Heart
Vi skal ikke trette leserne med å gjengi hele Heart-historien, bare kjapt nevne at bandet er fra Seattle og at de har hatt sin kjerne i søskenparet Ann og Nancy Wilson siden midten av syttitallet. De oppnådde størst suksess i det påfølgende tiåret, da hitlåtene kom som perler på en snor. Deriblant udødelige hymner som What About Love, Alone og All I Wanna Do Is Make Love To You, som fortjent nok har fått plass blant signaturlåtene fra åttitallet.
Men det var da det, og ikke nå. For på sitt comebackalbum gjør Heart uttrykket overkill til sitt eget slagord – og begraver med det muligheten for oppmerksomhet i 2004. På Jupiter’s Darling serverer bandet den ene grelle og intetsigende AOR-pastisjen etter den andre.
Bandets blanding av hardrock, bluesballader, countryrock og ikke helt vellykkede forsøk på å virke funky (I’m Fine er et direkte patetisk forsøk på å likne Red Hot Chili Peppers), fungerer stort sett bare mot sin hensikt. Det er variert og mye mer i tråd med bandets opprinnelige filosofi enn det de presenterte i glansdagene på åttitallet. Men den gang da lagde de i alle fall noen fengende låter.
Selv om det må innrømmes at Ann Wilson kanskje mer enn noen gang tidligere er i besittelse av en flott stemme – en slags femiutgave av Robert Plant – så er den av liten verdi når det meste annet i forbindelse med bandet ligger langt under pari. Leter man med lys og lykte, spores riktignok enkelte bidrag som holder mål. Eksempelvis The Perfect Goodbye, Oldest Story In The World (som ligger i den hardere enden av skalaen) og platens beste låt, I Need The Rain. Sistnevnte er en god countrybasert folklåt som faktisk fungerer i en urskog av forgangne bedrøveligheter.
Produksjonen er tidvis ganske rufsete, og innslag fra Alice In Chains’ Jerry Cantrell og Pearl Jam-gitarist Mike McCready er også innom studio uten at det hever produktet så voldsomt. For å sette et endelig punktum nevner vi at coveret er noe av det grelleste vi har sett på årtier, og at tittelen høres ut som en Spinal Tap-aktig parodi.
Kjøp heller en best-of fra tiden da bandet fortsatt kunne lagde gode poplåter. Heart var kanskje et ostete band på den tiden, men musikken var i det minste fengende.
