For The Ladies – Vanskelig å elske

Det er lett å bli imponert av kameleoner. Deres tilpasningsevne blir ofte en viktig detalj i deres arsenal av evner. Men Kim Hiorthøy klarer ikke kun prestere på flere plan – han makter også å hevde seg helt i toppen.

Etter å ha blitt anerkjent som en flink illustratør og videokunstner, dukket debutplaten Hei opp for noen år tilbake. Med deilige naive lydbilder satt sammen til et rett ut strålende album, steg han frem som en ledestjerne i norsk elektronika. Siden den gang har han klart å befeste denne posisjonen med den like strålende titulerte samleren Melke, EP-en Hopeness EP og det scenemodifiserte albumet Live Shet. Samtlige har sirklet rundt det uttrykket Hiorthøy sto fram med på debuten, og som alle er å anbefale. Dermed var det ikke med små forventninger i kroppen at For The Ladies ble lagt i spilleren.

Denne gangen er det full stopp for Kim Hiorthøy. Med brekksladd og kursendring som gjelder, er det ikke mye igjen av det vi jublet for på de foregående utgivelsene.

Hans poplåter er erstattet av nesten umodifiserte lydkilder som aldri går hen og blir lett tilgjengelig for lytteren. Det føles nesten som om dette er Hiorthøys utgave av Lou Reeds støyende Metal Machine Music; et album uten noen formildende omstendigheter og et klart varsku fra kunstneren. Men der Reed sto frem med harde lydvegger og raseri, er Hiorthøy mer tilbakelent og observerer livets små hemmeligheter – en detalj som er en av de sist gjenlevende i forhold til mannens tidligere utgivelser.

Det begynner med regnlyder, fjernt torden og skyvende pust. Som lytter sitter man bak et forheng og observerer hverdagen som passerer forbi. Plutselig forsvinner pusten og du står alene tilbake med regnet. Regnet, og noe som høres ut som en vindusvisker langt borte. Så blir det stille.

Det andre sporet høres ut som et nattestille soverom med stille byliv på den andre siden av lukkede vinduer. Klirring av glass, trafikk som ruller forbi utenfor. Slik sniker For The Ladies seg inn på lytteren og blir et dokument for en kikker. Vi møter utsnitt av samtaler, brøl fra jetfly og deilige tordentak. Denne anmelderen føler det som om Hiorthøy har plassert lytteren i jakkelomma, noe som gir oss muligheten til å se verden fra en ny vinkel. Om de fleste vil finne det interessant er derimot uvisst.

”Jeg fann en jättebra ljud hemma, i duschen, klukklukklukklukk” sier en ukjent stemme i samtale med Hiorthøy. Et utsagn som bidrar til å bekrefte dette albumet som en elektronisk fetter av rockens demo- eller outtakes. Dette er spor som kanskje var ment som basis eller utgangspunkt for større ideer, men som i siste instans ble lagt frem i sin originale form.

For The Ladies kan kanskje oppfattes som en interessant lek med begrepsavklaringer. Det gjør imidlertid ikke albumet spesielt lettere å trykke til sitt hjerte av den grunn. Mest sannsynlig snakker vi her om et album som vil bli stående igjen som en uviktig utgivelse i diskografien til Kim Hiorthøy, men som likevel nok vil nevnes i flere sammenhenger enn vi kanskje skulle kunne tro.

Det vil skje fordi vi her ikke bare møter Hiorthøy i musikken, men også i dokumentets helhet som en uttalelse i seg selv. Hva tittelen skjuler av budskap, eller hva som er hans egentlige visjon for albumet, virker noe utydelig for denne anmelderen. Av de som allerede har en forkjærlighet for mannens strålende musikk, vil nok For The Ladies være vanskelig å elske, men kan bli lett å skjønne når man får det på avstand og det blir del av en diskografi; et liv.

Tross dette skal det uansett bli særdeles spennende å se hva Kim Hiorthøy finner på når han står i det neste veikrysset. Der tror jeg vi bør være…