Hidros 3 – Kontinental frijazz med forankring i norsk fjordlandskap
Det er ikke en rent liten nyhet at et uavhengig norsk selskap som Smalltown Supersound gir ut et album som dokumenterer et samarbeid med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson og det legendariske rockbandet Sonic Youth. Alle parter er kjent for sin flørting med avant garde- og lydlek, noe som blir særdeles synlig i løpet av dette albumet.
De fleste vil kanskje merke seg Hidros 3 på grunn av deltakelsen til Sonic Youth. Men Mats Gustafsson bør så absolutt ikke glemmes han heller. Ikke bare er han viktig i lydbildet, han krediteres også som opphavsmann og komponist av innholdet på platen.
Gustafsson er kanskje best kjent her hjemme som et medlem i bandet The Thing. Han er videre en høyst anerkjent saksofonist som har funnet et klart særpreg, og som formidler en tilnærming til jazz som ligger midt mellom avant garde- og punkidealisme.
I løpet av tiden dette albumet spinner, renner og ruller ut av høyttalerne, befinner lytteren seg i et eventyrland som er minst like besnærende som det Sonic Youth beviste for kun kort tid siden med det varme rocklandskapet i det ferske studioalbumet Sonic Nurse. Likevel er det få klare likhetstrekk mellom de to utgivelsene.
Når vi låner øre til rene skandinaviske jazzbilder, blir det ofte bemerket at musikken låter arktisk: Vi blir formerlig presentert for både fjell, troll og fjorder. I dette møtet mellom nordisk jazz og amerikansk avant garde fusjonerer dette aspektet med audioversjonen av metropolens underverden. Og nettopp dette viser seg som et spennende møte som resulterer i et riktig besnærende uttrykk.
Hidros 3 starter opp med gitarer som grunnlag for lekne detaljer på overflaten av dette elektriske havet. Thurston Moore og Lee Ranaldo får selskap av opp til tre gitarister – for også trommeslager Steve Shelley velger strenger denne gangen. Oppå dette er det lagt spontan elektronikk, den jazzblåsende stemmesangen til alltid sensuelle Kim Gordon og den kontant gnistrende saksofonen til Mats Gustafsson.
Ingen låttitler er spesifisert på omslaget, og det trengs vel strengt tatt heller ikke. De ulike sporene går i hverandre og det hele låter i stedet som en kompleks helhet, breddfull av innfall og røde tråder. Gitarveggene danner fundamentet for de ulike detaljlekene, mens det flommer over at innspill og fantasirike grep. Vii befinner oss med andre ord på en reise gjennom et halvt mytisk- og halvt neonbelyst landskap som knitrer av maskineri like ofte som det slamres fast av saksofonhyl. Utrolig!
Selv om alle og enhver klart anbefales et besøk inn i denne elektriske stormen, er nok ikke Hidros 3 et album for de som foretrekker Sonic Youths popform. Her har de nemlig lagt fra seg all sin popteft og i stedet kastet seg hodestups inn i frirock, støylek og jazz. Dette resulterer i et album som er fritt for refrenger, men er desto mer rikt på deilig improvisasjon, løse strukturer og fantastiske klangbilder: Et album som viser vei for oss alle!
