Kongelig Slottsfjellfestival

(Slottsfjellfestivalen 2004, Tønsberg – onsdag 14. – lørdag 17. juli 2004)
Alle foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

I motsetning til mange av de større festivalene har Slottsfjellfestivalen lagt hovedvekt på musikken og den gode stemningen. God plass til beina foran scenen, enten du måtte finne på å stå eller sitte. Festivalen har tatt konseptet festival tilbake til opprinnelsen, hvor musikken og menneskene er det som står i fokus. Herlig!

Skjegg og hvitevarer
Grunnet strenge køer på veiene kom ikke teamet fra Panorama frem til festivalen før Thomas Dybdahl sto på scenen fredag, men den gode stemningen blant publikum var definitivt et plaster på såret. Det må også Dybdahl ha merket på kroppen, for konserten han leverte var virkelig engasjerende.

Solen stekte den skjeggete lille mannen som serverte sine etter hvert så velkjente låter til et takknemlig publikum. Like etter var det klart for et av festivalens store spenningsmomenter. Med Quartfestivalens kroppslige aktiviteter friskt i minne var det flere som skalv i buksene da Christoffer Schau og resten av gjengen i Hurra Torpedo gikk på scenen. Selv om det var sammen med The Cumshots‘ Kristoffer Schau ramaskrik ble laget i norsk presse her forleden, var det definitivt grunn til engstelse da han entret scenen sammen med velkjente moromenn som Egil Hegerberg (Bare Egil Band, Black Debbath, med mer) og Aslag Guttormsgaard (Black Debbath, Aslag, med mer).

Konserten gikk fint for seg til et band som spiller på hvitevarer med buksa godt under rumpesprekken å være. Men det hele måtte selvsagt avsluttes med en ørliten skandale. En hjulkapsel fløy nemlig gjennom luften og traff en av vaktene, som måtte tilbringe to timer med kald klut, før hun igjen kunne gå løs på jobben foran scenen. Denne gangen var «skandalen» imidlertid et uhell, noe gutta i bandet også understreket.

Musikken var det ingenting å si på, og selv om de alle tre er noen realle spøkefugler, hersker det liten tvil om at musikk er noe disse gutta kan. De er drivende dyktige på det de gjør.

Litt kjedelig
Så var det klart for fredagens avslutning. Briskeby kom nemlig på besøk til sin fødeby, og et forventningsfullt publikum ønsket Lise Karlsnes og banden hennes velkommen hjem. Briskeby er langt fra så spennende som de en gang var, men at de lager show på scenen hersker det liten tvil om. Det var tydelig at Lise trivdes på hjemmefronten, og hun ga publikum mye av det de var kommet for å se og høre.

Musikken til Briskeby er etter undertegnedes smak noe kjedelig blitt, men da de tro til med klassikere fra deres første plate var rockefoten i gang igjen. Et hederlig forsøk, men ingen gullkandidat.

«Tidlig» morgen
Lørdagen ble innledet av morgenfuglene Ravi & DJ Løv. Til tross for et noe glissent publikum så tidlig på ettermiddagen gjorde de så godt de kunne. Disse gutta er i tillegg til å lage musikk av jevn kvalitet også svært morsomme. Mens DJ Løv stødig svingte platene, hoppet Ravi rundt på scenen. Han danset selvsagt på bordet mens han etterlyste sin dødssøte drømmekvinne. Om han fikk fingra i henne vites ikke…

Etter at den joviale gjengen hadde forlatt scenen var det tid for litt søtsaker fra Bergen. Karin Park er nesten litt for søt i målet når hun introduserer låtene sine, men hun fikk da til slutt et noe søvnig publikum til å komme frem til scenen. Helt grei underholdning, men ikke noe særlig mer enn det.

Så var det klart for en av festivalens få utenlandske artister. Ken Ring har hjort seg bemerket med sin morsmålsrap i Sverige, men også i Norge er det noen som har funnet ham interessant. En av disse er sjefsrapperen Tommy T, som snurret platene under konserten. En noe festpreget Ken leverte en konsert som gjerne kunne vært kortet ned noen minutter, for i lengden ble dette for kjedelig til å passe inn i en festivalsammenheng. War Birds gikk undertegnede dessverre glipp av, men ryktet vil ha det til at de leverte varene.

Langtekkelig visesang
Odd Nordstoga har som kjent tatt landet med storm denne sommeren. Det ville vært en overdrivelse å si at han gjorde det samme på Slottsfjellet.

Det finnes nok en grense for hvor lenge gladlåtene hans kan underholde et publikum. Det er vakkert, morsomt og melankolsk i små doser, men dette ble rett og slett for langt. Skal Nordstoga vare lenge, bør han kanskje fornye seg noen hakk fra scenen. Vittig er han nå likevel.

Det ble en relativt brå overgang da Vidar Busk entret scenen. For en mann! Med skumringen til hjelp fortryllet han publikum, med sin fantastiske stemme og kanskje enda mer imponerende gitarspill. Små overraskelser som virkelig skapte den helt store festivalstemningen blant et stadig mer livlig publikum. Busk var konge av Slottsfjellet denne dagen!

Avslutningskonserten var det heller ingenting å si på. BigBang var vel det bandet broparten av de besøkende hadde kommet for å se, og sannelig leverte de ikke varene denne gangen også. At Øystein Greni og gjengen hans fortjener den dosen med oppmerksomhet de har fått hersker det liten tvil om.

Det eneste aberet er vel at har du sett BigBang en gang, så vet du hva du får se neste gang. Men hva gjør vel egentlig det, når resultatet er et publikum som gikk fra lett bevegelse med rockefoten til å hoppe opp og ned med armene i været av begeistring. De får jo det de har kommet for å se.

Er det en festival man virkelig burde vurdere til neste sommer er det Slottsfjellfestivalen. Jeg garanterer suksess!