You Are The Quarry – En underlig gråsprengt vender tilbake
Morrissey relanserer seg selv som mafiaboss, væpnet med maskinpistol og popmusikkens giftigste penn. Han er kanskje blitt litt stautere og noe mer gusten i håret siden sist, men han er fortsatt like ungdommelig forbannet, tørrvittig spissformulert og engasjert på vegne av seg selv og sin verden. Den karakteristiske grasiøse stemmen er den samme som alltid – kanskje til og med enda litt friskere enn før.
Det er lenge siden forrige gang Morrissey leverte noe som kjentes viktig på plate. Hans siste utgivelser før platepausen begynte i 1997, bød på til dels vanskelig tilgjengelig musikk. Denne gangen har han vendt tilbake til det som har vært vellykket i hans turbulente og ujevne solokarriere: de lengtende balladene, de krasse og politiske spissformuleringene, omkranset av prikkfrie gitarpophooks som ber om å settes på repetisjon.
Lydbildet peker i det hele tatt mer tilbake enn framover. Det er til og med funnet plass til trommemaskinene og synthstrykerne fra Viva Hate, en plate som i ett og alt er You Are The Quarrys nærmeste ekvivalent. Her finnes sanger som tar tid å bli kjent med, men også låter som er umiddelbart fengende. Eksempler på det siste er First Of The Gang To Die, som omhandler gjengkulturen i Los Angeles, og i åpningssporet America Is Not The World, hvis tittel taler for seg selv. Disse sangene er da også de som taper seg raskest, mens andre sanger som Let Me Kiss You og I’m Not Sorry trenger noe mer tid før de sitter.
Morrissey spiller fortsatt den romantiske provokatør, som i hjerteskjærende tekstlinjer slår ned på kjærlighetens paradokser, samtidig som han tilsynelatende kompromissløst spytter ut utstudert provokserende tekstlinjer som har sjokkert både fans og kritikere. På You Are The Quarry spiller han fortsatt denne tragisk-heroiske rollen, om enn i en slags lightversjon som ikke provoserer like mye som før.
De tolv sangene avrundes i kjent dobbeltmoralistisk Morrissey-stil, med et angrep på den prosaiske og pengejagende musikkindustrien han selv så til de grader er en del av. Det er vel heller ikke særlig risikabelt å glefse forbitret mot feite, krigshissige amerikanere – selv om han nok muligens står i fare for å støte bort noen av sine mange amerikanske fans. Da var det tross alt mer liv rundt mannen da han omfavnet hooligankulturen og draperte seg i Union Jack, selv om denne utgaven av Morrissey var og er langt mer problematisk.
You Are The Quarry er på alle måter en solid, om enn en helgardert tilbakekomst til gammel popform. Etter noen runder med albumet gjenkjennes flertallet av sangene som om de skulle ha stått på konsertrepertoaret i alle år.
Velkommen tilbake, Moz – din selvsentrerte drittsekk av en kjernekar der du står.
