Elektroniske sild i fri flyt

(Høvleriet, Haugesund – fredag 30. juli 2004)

Etter en lang tur over fjellet på en knallvarm og himmelblå fredag formiddag kom Panoramas utsendte til en idyllisk havneby. Haugesund viste seg frem fra sin absolutt vakreste side i det Safe As Milk tok til med et program som konsentrerte seg om en del av den mest interessante elektroniske musikken for tiden. Denne festivalen blir arrangert for sjette året på rad og har blitt en strømlinjeformet og humørfylt manifestasjon av spilleglede og god musikk. De frivillige bidrar til å gjøre festivalen til en rent ut koselig affære for de tilstedeværende.

Tape
Først ut denne kvelden er et band fra den kvalitetsrike etiketten Häpna. Tape er etikettsjefenes lekeplass og som seg hør og bør makter de å mane frem et av de beste settene under festivalen. Med et lydbilde som spiller på de samme strengene som vårt eget Alog har de funnet frem til et uttrykk som setter opp folketoner i et moderne regelsett. Man kan nesten høre sommernatta i de svenske skogene titte frem fra scenekanten.

Det begynte stille; knapt hørbar knitring siler utover et forventningsfullt publikum. Etter hvert toner det inn flere instrumenter: en kassegitar, et orgel, diverse effekter og ulike detaljgrep. De syr det sammen til settet blir et velsmakende og interessant dykk ned i en verden det frister å komme tilbake til. De bråker sjelden; man velger heller harmoniske klanger fra effektbokser og enkle melodilinjer fra gitarene.

Hans Appelqvist
Dette var en av konsertene denne anmelderen hadde relativt store forhåpninger til før festivalen tok til. Appelqvists siste album Bremort er en deilig kombinasjon av Kim Hiorthøys lydlek og hørespillene til Thorbjørn Egner og er et deilig lydspor å ta med seg inn i nattemørkets dyp lilla timer. Men dessverre klarte han ikke overføre dette til scenen denne kvelden.

Fikk applaus
Det betyr ikke at han ikke fikk applaus fra de fremmøtte; det vanket mye god applaus i løpet av dette settet. Det virker uforståelig da settet i bunn og grunn var en forhåndsinnspilt film med musikken på playback. Mannen selv satt på siden av scenen og klunket på et keyboard og en kassegitar uten å gjøre særlig for lydbildet. Den improvisasjonen han fikk frem i levende live bidro lite eller ingenting til resultatet; hele sceneversjonen av hans visjoner virker rett og slett litt for lettvint. Men, kjøp hans siste utgivelse Bremort – det er en virkelig perle av en plate!

Single Unit
Helt utrolig; det var de første ordene som falt inn i hodet på undertegnede i det Single Unit hylte i gang med et sett som maktet å forene Slayers intensitet med kaospønken til Atari Teenage Riot. Dette fantastiske enmannsbandet satte en standard for festivalprogrammet som ingen av de neste bandene skulle komme til å tangere. Med en virkelig ”in your face”-tilnærming til sin musikk og sitt publikum klarte han å målbinde de fleste som var til stede.

Han valgte å sette sine bokser, instrumenter og lysshow ned på gulvet ved publikum og lot scenen stå tom. Det innebar at mannen selv, også kjent som Are Mokkelbust fra ARM, havnet i fjeset på publikum. Et publikum som på sin side ikke kunne gjøre annet enn å smile hysterisk i det varmen fra blafrende lyspærer, ryggknusende volum og en kaosdansende Mokkelbust skapte en helhetlig pakke av en annen verden!

Det begynte mørkt og dunkelt i det feedback, basstunge lydvegger og knitrende detaljer setter stemningen for et nesten fint oppfylt lokale. Men, denne mystikken skulle ikke vare da musikken snart etter eksploderer i hylende feedback, skramlende thrash metall-riffing og et sinnsykt driv. Hovedpersonen selv ser ut til ikke å ha kontakt med denne verden; den eneste portalen mellom hans verden og vår virkelighet ser ut til å være musikken. Fullstendig oppslukt i et elektrisk hav drukner vi alle smilende i støy, øresus og bankende basspedaler.

Center Of The Universe
Fristet det med jovial, arabiskinspirert frirock med elektroniske håndgrep? Uansett eller ikke; det var noe slikt man fikk i det avsluttende settet denne første kvelden av årets Safe As Milk. Det føltes på undertegnede som om bandet rett og slett hadde den lite misunnelige oppgaven av å hoppe etter Wirkola – da ingen kunne toppet Single Units mestersett – men de hadde mange venner i salen og klarte å skape mange fine øyeblikk.

Center Of The Universe hadde noen replikker og scenetrekk som ikke klarte å fylle rommet etter Single Unit, men de prøvde med hell og hadde publikum på sin side. Med en rekke pussige instrumenter, tydelig spilleglede og teknikk langt over gjennomsnittet klarte de etter hvert å sette publikum i brann og folk danset over hele lokalet.

Den første dagen endte på en god note med mange fine prestasjoner og med et publikum i toppform. Det var rett ut gjennomkoselig i det lune lokalet nede ved havna og selv med noen kjipt lange forsinkelser var det lett å holde humøret oppe og smilet på plass. Det smilet skulle holde helt til festivalens slutt.