Smil!

(Oslo Konserthus, Oslo – fredag 6. august 2004)

Det er en slags betryggende og behagelig naivitet Brian Wilson besitter, en man så mer til i ”gamle dager”, men nesten aldri i dag. Spesielt fredagens avslutnigslåt, Love & Mercy, er preget av nettopp dette. Budskapet er enkelt, folk skyter hverandre stadig vekk og forskjellene mellom fattig og rik blir stadig større, men løsningen er enkel; kjærlighet og barmhjertighet.

Om all musikk tilbød like enkle og, i mangel på et mer dekkende ord, søte svar, så hadde det blitt forferdelig kjedelig. Brian Wilson derimot, han drar slik i land – og når det fungerer som best, da får han det til å virke så forbasket lett.

Smile
Det er ikke til å unngå å ha skyhøye forventninger når man vet at man er minutter unna å få høre Smile, albumet som skulle følge opp klassikeren Pet Sounds. Mytene som er knyttet opp mot Smile er virkelig fornøyelige. Hvorvidt Wilson opplevde det som fornøyelig å spille inn albumet er hevet over all spekulasjon; det var ikke en gøy tid for ham.

Bandet tok en pause etter å ha spilt en times tid, før de igjen skulle på scenen for å fremføre Smile. Det hele startet med at hele bandet var samlet rundt Brian Wilson for å fremføre svært nedstrippete låter som for eksempel Surfer Girl og Wendy. Harmoniene vokalene i mellom var omtrent akkurat slik man forventet å høre dem: Nydelige. En av tidenes flotteste låter, God Only Knows ble spilt med full instrumentering og skuffet ingen. (Ønsker du å lese mer om dette, anbefales det å gå til anskaffelse av utgaven det britiske bladet Mojo gjorde der hvor de skriver om Smile fra tidligere i år.)

Resultatet låt bra. Heroes & Villains kjenner mange fra før og er absolutt ingen dum åpningslåt. Fornøyelig var det også da de fremførte Vege-Tables med så mange utradisjonelle instrumenter at det var vanskelig å holde oversikten. Det ble ristet på bananer og epler, som om det skulle ha en slags perkusjonseffekt, og flere av musikerne var utstyrt med egne avbitertenger; det blir liksom ikke konsert uten.

Pyro?
Vi fikk høre elementsuiten i all sin prakt, under ildelementets fremføring dukket det plutselig opp ”flammer” på scenen. Heldigvis var blåserne og strykerne i bandet utstyrt med brannhjelmer og brannslange, så det hele utartet seg ganske smertefritt. Som man sikkert forstår så var det absolutt et humoristisk element over konserten. Noe selvhøytidelighet og arroganse var rett og slett ikke å spore hos noen på scenen.

Stormende avslutning
Da Smile ble avsluttet med den kjente og kjære Good Vibrations, var det duket for en hitkavalkade ikke mange klare å matche. Barbara Ann, Help Me Rhonda, Surfin’ USA og I Get Around var selvsagt blant dem. Publikum var på dette tidspunktet, selvfølgelig, stående. Det ble også observert en god del dansing spredt rundt omkring, man er tilbøyelig til å tro at mange av de fremmøtte rett og slett ikke klarte å dy seg.

Da siste låt av nevnte hitkavalkade var fremført gikk samtlige av scenen bortsett fra Wilson selv. Han ble sittende bak tangentene sine og stirre ut i luften. En fra bandet gikk ut på scenen og spurte om ett eller annet, Brian nikket og resten av bandet kom ut for å gi oss nevnte ballade, Love & Mercy, før vi måtte forlate konsertlokalet. Denne episoden ble litt betegnende for hele konserten, noe forunderlig, men i bunn og grunn sjarmerende. Det var en passelig avslutning og konsertopplevelse utenom det vanlige.

Det er litt av en utfordring å ha det forholdet til The Beach Boys‘ musikk som mange har, og ikke gi en automatisk toppkarakter. Men nå er det engang slik at en sitter igjen med en følelse av at dette har vært enda bedre før, og det kan bli enda bedre neste gang. Derfor er det med tungt hjerte at toppkarakteren spares til neste gang.