Closer – Dyster klassiker

Den relativt korte karrieren til Joy Division er unik i musikkhistorisk sammenheng. Med kun to album på samvittigheten satte dette bandet dype, men banebrytende dystre spor etter seg. Bandets vokalist og frontmann Ian Curtis’ psyke gjenspeiler seg tydelig i musikken og i tekstene, noe som ga både ham og bandet en ettermæle som etter hvert skulle definere en hel sjanger og generasjon. For ingen skildret post-punken og dens melankolske sfære bedre enn nettopp Joy Division.

Etter at den like sterke debuten Unknown Pleasures for alvor satte bandet på kartet i 1979, skulle oppfølgeren Closer bli platen som understreket og forsterket Joy Divisions særegne lydbilde. Til glede(!) og inspirasjon for en rekke etterfølgende band på indiescenen. Dette er videre et album som bæres av en usynlig, nærmest magisk kraft, som fanger og preger dens lyttere i uvanlig stor grad. I alle fall hadde den en enorm betydning på samtidens generasjon unge platekjøpere som søkte undergrunnen fremfor det kommersielle, som i 1980 mer enn noe var preget av discoens lystige og dansegulvvennlige toner.

Closer er en dyster klassiker. Dyster først og fremst fordi den fremtredende melankolien som omkler produktet svært tydelig beskriver Curtis’ mer eller mindre ubehagelige posisjon, både som frontfigur og smått desperate holdning til sine omgivelser. To dager før bandet skulle legge ut på sin første USA-turne ble han funnet død i sitt hjem, og gruppens resterende medlemmer hadde en avtale om å oppløse bandet dersom en av dem trakk seg. Noe som ikke lenge etterpå medførte at New Order ble født.

Kraften som omgir Closer er likevel først og fremst forankret i dens musikalske kvaliteter. Albumets mørke produksjon er, som forgjengeren, ivaretatt av Martin Hannett. Resultatet er like bemerkelsesverdig i form som i innhold, og fokuserer støtt i en helt annen retning enn dens samtidige. Sånn sett illustreres platens posisjon som en av tidenes kanskje viktigste innenfor sitt segment; den alternative rocken.

Låtitler som Isolation, Passover, A Means To An End, Heart And Soul og The Eternal vitner om en desperasjon som også kommer til uttrykk i den mørke, men atmosfæriske stemningen som preger musikken her. Tross stor variasjon låtene i mellom, er albumet i besittelse av en helhetlighet som gir en spesiell og svært kraftfull lytteropplevelse.

Med utvidet bruk av synth samt Stephen Morris’ tydelige, dog enkle trommesignatur, kombinert med Bernard Albrechts (senere Sumner, red.anm.) spisse gitar og ikke minst Peter Hooks unike bass og Curtis’ desperate mørke vokal, gjorde Joy Division til mer enn bare et band. Gruppen vokste raskt ut av sine egne rammer, og ble på mange måter selve symbolet på ”den nye musikken” i 1980.

Hadde det ikke vært for utgivelser som Unknown Pleasures, og især Closer, hadde den alternative rocken garantert utviklet seg i en annen retning enn hva den gjorde. Uten sammenligning for øvrig, er det vanskelig å forestille seg uttrykket som senere skulle definere band som Nirvana, The Cure og Nick Cave And The Bad Seeds. Eller The Smiths for den saks skyld.

Joy Division var, er og forblir, takket være de to små plateutgivelsene sine, med Closer i spissen, et av de mest betydningsfulle band i musikkhistorien. Og da er ikke en gang en av tidenes aller sterkeste singelutgivelser, Love Will Tear Us Apart, en gang nevnt. Som kjent var denne aldri et albumspor, men like fullt ytterligere et udødelig symbol på hva Joy Division sto for.