Dual Pleasure 2 – Den perfekte duo?

Paal Nilssen-Love har i en årrekke vært deltaker i en rekke duoer. Han har blant annet jobbet ganske friskt med folk som Håkon Kornstad, Mats Gustafsson, i tillegg til legendariske Peter Brötzmann. På platen Dual Pleasure 2 gjør han et nytt forsøk, her sammen med den amerikanske mentoren Ken Vandermark.

Et såpass nakent format som her, med kun saksofon og trommer, legger duoen opp til at det raskt kan oppstå avslørende pauser i drivet. Det kan bli litt vel mye rom å fylle, selv for den beste musiker. Men etter å ha støtt på disse to karene på en rekke plateutgivelser, er det ikke mye å si på guttas usedvanlige talenter. Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark makter ikke bare holde drivet ved like, men de klarer også å hjelpe hverandre frem i lyset der de lemper frem både fete funklinjer så vel som skred av avantgarde jazz.

Det som gir fot for duoens uttrykk, er deres vilje til å holde både rytme og frihet innenfor det samme sporet. Det ene ekskluderer ikke det andre. Halvveis ut i førstesporet Train Hits The Station legger Vandermark et hektende riff frem for sin partner, og Nilssen-Love kaster seg på og sammen danser de seg frem i låten før de kort tid etter er tilbake i et åpent landskap.

For de som føler seg noe ukjent i denne avkroken av jazzens territorium, kan kanskje oppleve og føle at de to tidvis spiller ulike låter. Men den som lytter nærmere, vil kunne høre at det likevel eksisterer en usynlig rød tråd som følges ut over rillene. I et langspilt innslag som Never Leave Well Enough Alone følger de to musikerne hverandre som skygger. Først leder Vandermark an i et lite dansende segment, før Nilssen-Love overtar og fører alt videre.

Det er nettopp denne tettheten som gjør Dual Pleasures 2 til et mektig verk. Albumet er spilt inn på direkten (les; live) og inkluderer ingen ekstra effekter utover det de to selv bringer frem til mikrofonen. Likevel klarer de å luke bort alle unødvendige pauser. I stedet lar de heller hvilestegene benyttes, men kun der hvor det er behov for dem. Nice And Dry er i denne sammenheng et lavmælt spor som frontes av klarinetten til Vandermark, mens rommet rundt fylles opp av makkerens presise detaljering på perkusjon og trommer.

De to diskene som utgivelsen består av er en fiffig kombinasjon av studio- og scenemateriale. Den første disken ble fanget i studio og består av til dels korte spor, mens den andre er basert på opptak fra Kampen Jazz i fjor høst. For øvrig tatt opp bare noen dager senere. Ingrediensene på begge platene er like.

Men det er fremdeles kun Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark dette handler om. Til tross for at bidragene blir umiddelbart lengre i konserttapning. Her gis likevel større rom til den enkelte musiker: Syv minutter ut i Stray Dog får Nilssen-Love eksempelvis leke seg litt på egen hånd. På vant manér farer han avgårde, men aldri uten å miste grepet om dansefoten. Musikkstykket taper aldri fokus for fremdriften, for like etter kommer Vandermark tilbake i lydbildet med en skjønn blåser og fyller bildet opp.

Et dobbeltalbum er ofte en risikabel affære. Risikoen er å ende opp med noe som i beste fall helst burde blitt et langspilt enkeltalbum. I dette tilfellet er det heldigvis motsatt. For ikke et eneste innslag på platen føles unødvendig, samtidig som det hele virker deilig dosert. De to diskene er ikke avhengige av hverandre, men her legges det i stedet opp til utvidet lytterglede. Dual Pleasure 2 er med andre ord en udiskutabel klassiker. Som egentlig bør kunne passe for alle som liker god musikk!