Under The Same Sun – Datert solodebut

Den gangen Baba Nation kalte seg Yee Ha Wanna Have A Baba! var det en fornøyelse å beskue bandet i konsertsammenheng. Men ballen begynte raskt å rulle litt vel fort for bergenserne, som tapte terreng og kred proporsjonalt med spikret platekontrakt og økt kommersiell oppmerksomhet.

Nå har bandets medlemmer tatt en pause fra hverandre, og tiden skal skal ha vært moden for Erik Røe til å etablere egen solokarriere. Det funky uttrykket som preget Baba Nation er mer eller mindre fraværende på Under The Same Sun, selv om det i enkelte bidrag, som i tittelsporet, ikke er spesielt vanskelig å høre i hvilket band mannen har sin opprinnelse.

Men med soloalbumet som nå foreligger som utgangspunkt, er det nesten trist å registrere hvor uvesentlig det endelige resultatet er blitt. Stor stemme til tross; Erik Røe låter mer enn noe som en musiker som er gått ut på dato for lenge siden. Uten sammenligning for øvrig, er det nesten fristende å kalle dette et slags Dance With A Stranger for 2000-tallet. Med andre ord, ikke særlig oppløftende saker.

Albumet åpner likevel relativt helt greit med Let It All Begin, en forholdsvis neddempet sak som fremhever Røes stemme som ellers kler produksjonen godt. Men så går det gradvis verre, og etter et knippe totalt uinteressante låter melder seg på rad, blir det vanskelig å la seg engasjere for videre lytting. Det hjelper heller ikke stort på at låtene veksler mellom Lenny Kravitz-aktige arrangementer som prøver å forkle innholdet som liksom-soul, liksom-blues eller – for å sette det hele litt på spissen – ballader á la Michael Bolton(!).

Den rutinerte stemmen til Erik Røe er det i utgangspunktet egentlig lite å utsette på. Dens kvaliteter kommer faktisk aller tydeligst frem der hvor arrangementene er mest neddempet. Som i platens avslutningsspor, den nakne men noe uforløste End, som i så måte står tilbake som et godt eksempel og pekepinn på hvilken retning Røe bør ta for å komme seg på rett kjøl igjen.