Savoy – Jevnt og variert

Denne utgivelsen har til nå blitt møtt med blandet og tildels lunken kritikk i norsk presse, noe som føles både underlig og urettferdig. Underlig fordi Savoy kanskje aldri har vært bedre på plate enn nettopp her, og urettferdig fordi det kan synes som om mange har forhåndsdømt produktet basert på en kanskje ikke akkurat direkte spennende konsert servert på Øyafestivalen for få uker siden.

Savoy er – og vil neppe noen gang bli – verdens mest spennende band. Men det forhindrer dem ikke fra å gi ut god musikk på plate. Albumet Savoy vitner om et band som har mye å by på og som denne gang står bak et tvers gjennom gjennomført produkt.

Det som har vært en svakhet med gruppens tidligere utgivelser er først og fremst at låtene har vært litt for anonyme. Både hva fremførelse og form angår. Som mange tidligere har påpekt, har det nærmest vært en sannhet at Savoy-plater inneholder låter som er forkastet i a-ha-leiren. Noe som selvsagt ikke er riktig, og som heller ikke stemmer overens med det vi her står overfor. Savoy er aldri ment å være et ”a-ha light”, men har like fullt ofte blitt møtt med nettopp den oppfatningen.

Da er det desto hyggeligere å kunne avsløre at Lauren- og Paul Waaktar-Savoy og Frode Unneland på Savoy fremstår som en betraktelig mer selvstendig enhet enn før. Og om Savoy fremdeles ikke er som et usedvanlig bra liveband å regne, så fremstår plateugaven av dem i det minste som en stødig, sikker og moderne konsultasjon.

Det vil være en overdrivelse å hevde at Paul- eller Lauren er i besittelse av store sangstemmer. Men bevares; det var heller ikke John Lennon – en legende som Paul for øvrig tidvis kan minne om her. På denne platen skjules stemmenes begrensinger delvis av en massiv og effektiv produksjon, som her i mer eller mindre grad er ivaretatt av Savoy selv, dog med litt hjelp av Frode Jacobsen (Madrugada). I tillegg er amerikaneren Johnny Grecco hyret inn som frontvokalist på låtene Shooting Spree og The Breakers. Føy til at ingen ringere enn Sølvguttene også bidrar, og at det stadig veksles på hvem av hovedvokalistene som synger, gir en sterk følelse av variasjon i helheten.

Komposisjonene er ellers ikke uventet signert Paul. Alle som én. Og det er slett ikke snakk om at det er annenrangs låter vi finner på Savoy. Og sett i forhold til hva den eminente komponisten har bidratt med på a-has to siste utgivelser, så er disse bidragene absolutt på høyde med dem. Og vel så det, for Savoy er jevnt over faktisk et betydelig bedre album enn både Minor Earth | Minor Sky og Lifelines var. Og selv om dette kanskje ikke helt kan måles med a-ha på sitt aller beste, så holder låtene på denne slevtitulerte platen en absolutt godgjent standard. Og sett i forhold til Savoys egen backkatalog, snakker vi sannsynligvis om bandets beste produkt til nå.

Whalebone, fra soundtracket til filmen Hawaii Oslo, er kanskje platas aller mest umiddelbare høydepunkt. Men det er ingen grunn til å ikke trekke frem flere av samme kaliber: Åpningssporet Empty Of Feeling er ett av dem. Det lekre avslutningssporet Isotope er ytterligere ett, mens, Bovine og nevnte The Breakers er to andre. Og innslag som Watertowers og Is My Confidence Reeling! inntar med sine tydelige beatleske trekk også en posisjon som er umulig å forholde seg likegyldig til.

Alt i alt er Savoy et stødig og svært variert album som først og fremst scorer høyt på gode låter som er i besittelse av å være behandlet av en utsøkt produksjon. Ellers er det ikke spesielt mye å utsette på verken fremførelse eller sjarme. Samles alle disse elementene på ett brett, er det umulig å være annet enn positivt innstilt til Savoy anno 2004.