Støyrocken er kommet for å bli

(Blå, Oslo – torsdag 09. september 2004)
Foto: Knut Neerland (knut@panorama.no)

Nybrottsmusikk kan være hard for ørene; være seg det er kunstrocken til The Residents, frijazzen til Ornette Coleman eller støyen fra japanske Merzbow. Men like fullt er det nettopp disse pionerene som drar musikken som kunstnerlig uttrykk videre. Det er i sammenstøtet i musikken vi finner dert eksplosive og det konfronterende. Dette er et område som torsdagskveldens utøvere lenge har ferdes i, For både Lasse Marhaug og Noxagt er godt kjent både innenfor og utenfor landets grenser.

Lasse Marhaug

Med over hundre utgivelser bak seg før fylte tredve år er Lasse Marhaug blitt en kjempe innen støymusikken. Han har spilt sammen med storheter som Kevin Drumm, Maja Ratkje og Merzbow, og har etablert seg som et kvalitetsmerke gjennom sitt arbeid i blant annet DEL og Jazzkammer. I det siste har han også fokusert nærmere på sitt eget arbeid. Mannens siste utgivelse tok den tillitssterke tittelen The Shape Of Rock To Come.

Tar rocken videre
Mange er nok uenige og litt bekymret for en eventull utvikling av rocken. Iallfall i retningen Lasse Marhaug tar på det siste albumet sitt. Sannheten er at rocken mistet sitt faretruende utseende rett etter punkens dødsfall på slutten av syttitallet. Dermed er det bra at noen nå tar opp fakkelen og kanskje setter skuta tilbake på rett kurs; strake veien mot skjærsildens flammer. Rocken ble tross alt sett på som djevelens musikk – uavhengig om det var Elvis Presley, Mick Jagger eller Johnny Rotten som sto bak mikrofonen.

Marhaug åpner med et pumpende beat før han etter hvert broderer det hele med detaljer fra sin gitar og sin laptop, det hele bygget med alskens effektbokser. Under store deler av settet beholder han dette drivet. Og selv om rytmen av og til nesten er uhørlig bak lag på lag av lydvegger, er det hele tiden mulig å følge med på turen.

For de som er tradisjonstro mot rockens uttrykk, kan nok dette føles som et rått forræderi, men både Lasse Marhaug og hans mange kolleger som opererer innenfor støysegmentet, har sitt utgangspunkt i nettopp hard rock. I dokumentaren Nor Noise avslører Marhaug selv at han begynte med å manipulere en teip av AC/DC.

Denne musikken er i seg selv kanskje ikke av det mest visuelle slaget, og mye av det som høres skapes i stedet av lek med effektbokser og miksere. Og under kveldens konsert ble den visuelle biten skapt gjennom et deilig varmt lys, kombinert med grå røyk og Marhaugs konsentrerte blikk.

Litt farligere
Av og til slår han borti gitaren han har liggende i fanget, men som oftest dukker lydene opp – tilsynelatende ingensteds fra. Det er kanskje nettopp denne visuelle ”mangelen” som bidrar til å gjøre musikken litt farligere enn den rocken vi alle har blitt flaskefóret med siden åttitallet tok til. Selv om vi riktignok ikke får servert de samme gamle klisjéene om sangeren som hater faren sin, dyrker Satan og kaller sine disipler til anarki og opprør.

De tonene som trekkes frem av Lasse Marhaug denne kvelden er vanskelig å definere, men han benytter seg av flere beat i bunn for å forme sine improvisasjoner rundt dem. Og omkring stammen farer det frekvenser, lydbånd og ren støy i et salig virvar som ikke kan defineres som verken riktig eller galt. Vi må i stedet finne ut om resuotatet er fordøyelig eller ei. Denne musikken fremstår ofte i ren assosiasjon til lukkede øyne, og før vi vet ordet av det, tripper vi takten til det som ved første ørekast låter som ren støy. Her spores røde tråder mens musikken sporer av og forsvinner ut i et kosmisk tomrom.

Noxagt

Med sitt siste album The Iron Point har Noxagt endelig etablert seg blant de fremste utøverne innenfor avant garde rock her hjemme. Med sin nøyaktige industrirock meisler de frem et bilde av vår hverdag som virker pinlig treffende. Ingen ord kommer frem fra det tette lydbildet, men lyden av nattsvart skog og storbyjungelen er likevel tydelig tilstedeværende i musikken gutta byr på fra Blå-scenen.

Folkcore?
Mye av materialet som presenteres er hentet fra gruppas siste album. Noe som ikke er det minste rart da perler som Naked In France og Acasta Gneiss er blant godsakene. Her finner vi like mange elementer fra folkemusikken som fra hardcore. Og alle grep som klarer å føre låtene frem i sin beste drakt benyttes på samme tid.

Trommeslager Jan Christian L. Kyvik slamrer løs og gir nesten inntrykk av å være den fysiske manifestasjonen av kommunismens ikonarbeider: Hardt maskineri slår ut låtskjelettene både presist og nådeløst. Dette bygges videre opp av Kjetil D. Brandsdals bassfingre som titt og ofte er en lydvegg i seg selv; brummende og allestedsnærværende. Nils Erga lar bratsjen flyte av gårde på toppen av dette menasjeriet, noe som resulterer i at salige folketoner blandes med den skakke melankolien vi også kan finne i felespillet til Warren Ellis i The Dirty Three og The Bad Seeds.

Der Marhaug velger seg den totalt frie improvisasjon, går Noxagt inn i en nesten diagonalt forskjellig nøyaktighet. Låtene fra bandets langspillere er lett gjenkjennelige, men leveres med såpass pondus og kraft at de fristiller seg fra disse versjonene. I stedet dukker essensen av bandets musikk frem i all sin prakt og tyngde. Deres hardt fysiske jobbing synliggjør det de tilstedeværende i salen får høre. Det hele ender opp i et sett som viser et band i topp form.

Lasse Marhaug / Noxagt

Etter en kort pause hvor Lasse Marhaug kobler opp en effektbokser og gitar, kommer både han og Noxagt tilbake med et kort sett som forener det norske med det amerikanske undergrunnsmiljøet som ga oss band som Wolf Eyes og Black Dice. Intens primalrock bankes ut av instrumentene, og bak trommesettet sitt ser Kyvik ut til å hente frem sine siste krefter: Hvert slag med stikkene ser ut til å koste uante krefter.

Mer løssluppent
Etter hvert som musikerne på scenen finner frem til en trygghet, våger de alle å slippe seg stadig mer løs. Marhaug kaster på gitaren, hamrer nådeløst på den og benytter den som en peiler for å finne frem til ren feedback. Noxagt følger opp med et grunnlag som er svart og psykedelisk og tungt som historien selv. I det som spilles og slås frem kan referanser fra støy, Jimi Hendrix’ frirock og jazzens improvisasjoner alle spores. Resultatet er svært og mektig.

Noxagt avslutter det hele med et brak, og i et sekund høres bare den forvrengte lyden av en pint gitar; såret av feedback og vonde strenger.

I løpet av de neste dagene skal Lasse Marhaug og Noxagt karre seg gjennom landet vårt og levere flere sett. Det anbefales et oppmøte når denne gjengen kommer til en scene nær deg: For dette er tross alt The Shape Of Rock To Come!