Smugglers – Smuglere med hold i
Det beste tegnet på at pressen vil at et band skal hypes til suksess er når de diverse publikasjonene slåss om å være tidligst ute med anmeldelsene sine. Og i høst er det tydeligvis WE som har fått æren, da anmeldelsene av Smugglers dukket opp allerede for to-tre uker siden. Veldig ålreit da at hypen faktisk er fortjent.
Oslobandets femte fullengder, Smugglers, har definitivt blitt deres mest umiddelbare og tilgjengelige utgivelse. WE har alltid vært et forholdsvis spacet og småpsykedelisk hardrockband som ofte har vendt seg like mye innover, som utover.
Men på Smugglers virker det som om de har lært mye av at Kickin’ fra minialbumet Lightyears Ahead og spesielt Carefree fra Dinosauric Futurobic gjorde det sterkt både på radio og ute blant publikum. For her har WE passet på å smugle inn opptil flere rett-fram rocklåter i samme stil, som sitter rett i ryggmargen uten for mye om og men.
Med Don Dons ypperlige og karakteristiske gitarriffing som det første som treffer lytteren i øret, er spor som den fantastiske singelen Catch Electrique, Cosmic Biker R’n’R, Sulphur Roast Stomp og Crawling Out Of The Wreckage gode eksempler på hvor fokuserte WE har blitt. Men kvartetten har selvsagt ikke glemt hvor de kommer fra i den musikalske galaksen, og gir oss lange og dvelende låter som avslutningsnummeret On The Verge To Go. For ikke å glemme den heftige tittellåta som tar lytteren med på en WE-romreise som knapt ligner på noe som er hørt her til lands tidligere.
Vi skal heller ikke glemme at selveste Chris Goss har produsert platen. Mannen som selv styrer skuta i Masters Of Reality og som har produsert de essensielle albumene til Kyuss, i tillegg til band som Queens Of The Stone Age og Screaming Trees. WE og Goss har kjent hverandre fra langt tilbake, og det er helt tydelig at produsentlegenden vet hva dette bandet handler om. Hans sans for å ikke polere lydbildet, men i stedet skitne det skikkelig til, passer som i hånd i hanske med WEs fra før uregjerlige lyd.
Den skarpe gitaren til Don Dons får som nevnt selvfølgelig god plass til å operere på, mens Thomas Felbergs stadig bedre vokal virker å være plassert enda mer i front av produksjonen enn tidligere. Dette, mens rytmeseksjonen med Krisvaag og Goshie høres tightere og mer progressiv ut enn noen gang.
Men det som gjør at Smugglers har blitt WEs beste album til nå, og til en av årets beste rockutgivelser totalt sett, er at gruppen ser ut til å strutte av selvtillit og at de har laget elleve låter som kort og godt rocker. Hardt! På et vis som både er sugende, psykedelisk og med en stonerfølelse i bunn, uten at dette er noen typisk stonerrockutgivelse på noe som helst vis. Men ikke minst vokser sangene seg bedre og bedre for hver gang de får pirret øregangene.
Hypen rundt WE i høst er altså vel begrunnet. Dette selv om gjengen i bunn og grunn ikke gjør noe som er oppsiktsvekkende mye bedre enn det de har gjort før. De tar bare enda et steg opp på kvalitetsskalaen. WE var tross alt gode også for både ett, to og fem år siden. Men det er nå gutta fra Oslo virkelig skal gjøre det. Og det er egentlig på høy tid. Så har du planer om å kun kjøpe ett norsk rockalbum i år, så er det dette!
