Niño Rojo – Støvete delikatesse

Niño Rojo – Støvete delikatesse

Med sin følelsesladede og svært så voksne røst åpner Devenda Banhart Niño Rojo med de nakne og sarte tonene av Wake Up, Little Sparrow. Som på forgjengeren er lydbildet her som gjennom resten av platen akustisk massivt, med en tydelig kulturell forankring i tredvetallets USA. Det har en sammenheng med at Rejoicing The Hands opprinnelig var ment å bli et dobbeltalbum, men som først med Niño Rojo kan betraktes som et fullendt produkt (se for øvrig opp for den doble vinylutgaven som slippes senere i år og som består av begge platene).

Født i Texas og delvis vokst opp i Venezuela, entret den skjeggete tyveåringen Devenda Banhart scenen for to år siden scenen med debutalbumet med den ikke direkte beskjedne tittelen Oh Me Oh My… The Way The Day Goes By The Sun Is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs Of The Christmas Spirit. Allerede da kunne vi altså tydelig se den ironiske undertonen som siden har preget Banharts tekster. Slik er det også med Niño Rojo, som selv om det er spilt inn samtidig med forgjengeren likevel står stødig som et selvstendig produkt.

Låtene som utgjør Niño Rojo er alle av det støvete slaget, og produksjonen er mindre orkestrert enn hva som var tilfellet på Rejoicing The Hands. Med det menes at de er bygget opp gjennom en heller naken produksjon, men som fremhever Banharts tilstedeværelse gjennom mannens stemme og kassegitar. I likhet med XL Recordings-kollega Jack White fremstår også Devenda Banhart som en musiker som makter å få frem så uendelig mye mer enn hva de enkle låtene her i utgangspunktet skulle tilsi. Less is more, med andre ord.

Videre er Niño Rojo en plate som styrkes for hver gjennomlytting. Låtene er proppfylte av små delikate detaljer som bidrar sterkt til å fremheve albumets strukturelle oppbygging. Resultatet er seksten låter som passer sammen som hånd i hanske. Og selv om det gjennom musikken som presenteres her ikke er vanskelig å trekke linjer til arbeiderne på bommullsmarkene et sted i de amerikanske sørstatene en gang på tredvetallet, er Niño Rojo likevel et moderne folkalbum for det nye årtusenet.

Paul A. Nordal

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.