The Libertines – Er det slutt for The Libertines?

Et av de mest berømte tilfellene var da frontmann Pete Doherty brøt seg inn i bandkameratens leilighet og stjal for å fore crackvanen sin. Siden skrev han inn episoden i The Libertines‘ siste single, hvor første verset beskriver ”light fingers in the dark shattered a lamp into darkness…”.

Etter å ha fått Doherty tvangsinnlagt på avvenningsklinninkker gjentatte ganger uten hell, bestemte resten av bandet seg for å sparke ham. Men det var etter at andrealbumet var ferdiginnspilt. Platen ble sluppet for nesten en måned siden, men det uten frontmann i bandet.

I vår virket alt lovende for de fire engelskmennene. De turnerte USA og opptrådte på høyt profilerte TV-show med stor suksess. Det ble imidlertid åpenbart at The Libertines ble holdt tilbake av Dohertys crackavhengighet. Andre bandmedlemmer har i intervjuer beskrevet hvordan vokalisten forsvant ut av turnébussen i minst et par timer hver gang de ankom et nytt sted. For å få tak i den neste dosen, naturligvis. Han dukket derimot alltid tidsnok opp til konsertene. En gang tok han med seg en ukjent mann, som tydelig var hans lokale langer, opp på scenen under konserten for å synge med.

Tidlig i august ble førstesingelen fra The Libertines sluppet. Can’t Stand Me Now handler om det anstrengte og intense forholdet mellom Doherty og bandkamertat Carl Barat. En melodisk poppunk-perle hvor de to duetterer mot hverandre og formelig snerrer ut linjer om hvordan de ikke kan fordra hverandre lenger: ”I can’t take you anywhere,” synger Barat.

Til tross for alt drama er The Libertines musikalsk sett på et høyt nivå, og det er ingen tvil om at det gjemmer seg et stort talent blant dem. Med tekster spekket av cockney-humor og frekke slangvendinger gjør tekstforfatter Doherty virkelige og tragiske problemer fra sitt eget liv om til underholdende og fengende små historier. På grunn av dette fremstår The Libertines som et mer genuint band enn andre indierockere anno 2004. Fordi de synger om sine egne opplevelser.

The Libertines etablerte seg i det knallharde King’s Cross-området i hjertet av den urbane, industrielle delen av London. Et av de skitneste og ekleste stedene i den britiske hovedstaden. Denne grå atmosfæren snur bandet opp ned på i musikken sin, og forvandler den til spretten indierock med saftige harmonier og piskende gitarriff.

Lydmessig er de først og fremst beslektet med The Clash. Mye på grunn av at Mick Jones fra det legendariske bandet produserte både debuten Up The Bracket og den nye, The Libertines. De reggaebeslektede gitarriffene og den hese, frekke vokalen forteller om punken som inspirasjonskilde for gruppen.

På grunn av Jones sin karakteristiske produksjon skiller platen seg i det hele tatt ut fra mengden av indieband som The Strokes og The Hives. I The Libertines’ verden er diskanten skrudd på fullt og vokalen skraper ut av høyttalerne i en skrudd og melodiøs, rockabillybasert poppunkemiks. Dessverre virker noen av låtene på The Libertines halvferdige, hvilket trekker ned albumets helhet.

Låter som What Became Of The Likely Lads og The Man Who Would Be King er derimot smakende godbiter man vender tilbake til igjen og igjen. Det er vanskelig ikke å lure på hvor stort dette bandet kunne blitt uten narkomani i bildet.

Det finnes videre åpenbare elementer fra sekstitallet i The Libertines’ lydbilde. The Kinks er en tydelig inspirasjonskilde, mye på grunn av de syrlige og småfrekke tekstene i det som har blitt en særegen londontradisjon. Doherty og Barat utgjorde et helt spesielt låtskriverpar. Hva som skjer når ene delen av paret er borte, gjenstår imidlertid å skje.

Doherty har desidert en egen, dyster og humoristisk måte å fortelle historier på, og hans småskrudde tekster kunne båret nesten hvilken som helst musikk. Vittighetene bærer tankene hen til Morrissey og hans snodige, sarkastiske låtskriving. Har du hørt The Libertines en gang, blir det ikke liggende urørt lenge, selv om en tendens til å hoppe over en del av sporene nok likevel kan melde seg.

I The Libertines møtes de to erkeengelske bandene The Smiths og The Clash. Dette kan være en av grunnene til at gruppen har blitt så populær i hjemlandet. I det hele tatt er The Libertines en ekstremt engelsk gruppe av ”den gode gamle” sorten. Melankoli, aggresjon og sarkasme, alt i en passe bittersøt blanding.

Noen mener all dramatikken rundt the Libertines har ført til en hype og presseomtale de egentlig ikke fortjener. Noen ganger kan ting utenfor musikken få ufortjent mye oppmerksomhet. Men The Libertines fortjener likevel alt de får.