Intens minimalisme med nakkesleng

(Mono, Oslo – fredag 1. oktober 2004)
Foto: Jason Roessler (promo)

Den amerikanske duoen spilte ikke alene på Café Mono. Norske Single Unit slo seg løs i en annen del av lokalet. Men på tross av et energisk sceneshow, sintstemte driv og intensitet så det likevel ut som om det bare var ett band de fleste hadde kommet for å se. Like fullt er Single Unit en av de bedre fusjonene av støybilder og rock denne anmelderen har hørt på en god stund. Det er bare å se frem til flere kollisjoner med det støyende enmannshowet.

Gjorde gulvet om til scene
Hva kan så sies om Lightning Bolt? Man kan alltids begynne med to av kravene de stiller til alle arrangører: ”Vi spiller ikke på scenen og skal ikke ha PA-anlegg”. Hvis ikke dette er å gå mot strømmen, så vet ikke vi!

Dette noe uvanlige kravet resulterte i at de spilte midt blant folket som hadde tatt turen til Mono denne kvelden, og at lydbildet mildt sagt sto til venstre for det som normalt strømmer ut av høyttalerne på den gjengse konsert. Men uten at det så ut til å plage noen av de til stede.

En vegg av forsterkere, effektbokser og lovnader om høy lyd sto rett bak trommesettet til Brian Chippendale. I det han slamrer løs på settet på en måte som var halvt Animal fra Muppet Show, og halvt tolvfingret jazzgeni, fulgt opp av tappende bassbuldring fra Brian Gibson, er det ingen vei tilbake. Med et lydbilde som ser ut til å trekke like mye veksler på den svette bluesrocken til Royal Trux som avantrocken til et band som Black Dice, er resultatet en deilig miks av det sære og det dansende som smøres sammen.

Rocken lever vel
Bandet deler riktig nok etikett med våre egne Noxagt, men der den norske trekanten fusjonerer folkemusikk med industrirock er Lightning Bolt en vidunderlig miks av støyeffekter, hardcore og heavy metal. Men selv om de benytter seg av en rekke av detaljene i råmaterialet de har som kilde, er det som raser ut av høyttalerne kun deres eget. Unikt, sært og fengende. Det er hardt, dansende og nådeløst, og gir ikke tegn til å gi opp før det hele er over og de har revet ned alle tanker om hva rock skal være. Drivende riff slås og dras ut av instrumentene deres og det hele ender opp som et av de sterkeste bevisene på at rocken lever i beste velgående i 2004.

Skiller seg ut
En av de tingene som bidrar til å skille Lightning Bolt litt fra sine samtidige, er den grad av showmanship som preger amerikanske band. Selv forholdsvis sære uttrykk pakkes inn i en publikumsfriende sirkusdress. Riktig nok gjør ikke Gibson mye ut av seg – rent bortsett fra å bruke bassen sin med rå fingre. Men det gjør ikke mye når han har den energiske Brian Chippendale ved sin side.

I tettsittende finlandshette og med en mikrofon i munnen, er han mildt sagt et pussig skue. Koblet med den hardtslående slagstilen er dette et show ikke mange kan matche uten å ty til effektmakeri og et symfoniorkester på syre.

Publikum ser ut til å være en grei miks av nysgjerrige førstegangsseilere og erfarne Bolthoder. I de mer utagerende delene av konserten dannes det en moshpit av nakkesleng og svette kropper rett foran trommesettet til Chippendale. Dette ser ikke ut til å affisere duen nevneverdig, de har tross alt krevd å spille på gulvet. I stedet drar Brian Chippendale etter hvert trommene sine lenger ut i mengden. Snart er bandet nesten helt omringet av et bergtatt publikum som tydelig liker det de hører.

Når konserten omsider er avsluttet, faller iallfall undertegnede ut i gatene med et lykkesalig smil om leppene og lyden av fremtiden i ørene. Det bankende hjertet til denne amerikanske duoen er med ett meislet fast i bevisstheten: Et stort øyeblikk!