Possible Landscape – Knitrende utsikt, mulige blikk

I skrivende stund har det blitt klart at Spellemannspriskomiteen skal slå sammen prisene i de to kategoriene elektronika og samtidsmusikk. Det er allerede kommet flere skarpe protester fra begge miljøer på denne beslutningen og er nok en tydelig pekepinn på bransjens stadige innsnevring av det kunstneriske uttrykk som faller utenom normalen.

Heldigvis har vi enda utøvere som Alexander Rishaug som med kraft og klart blikk våger der mange venter. Han har i en årrekke vært en solid bidragsyter til den eksperimentelle musikken her hjemme. Både som medlem av konstellasjoner som ARM og Rishaug Marhaug, men har også stått bak en festival som den nye Random System i Oslo, samt gitt ut flere skiver under eget navn.

Denne gangen blir vi bedre kjent med hans eget arbeid. Som er ganske så besnærende fra første sekund. I forhold til makkere som Lasse Marhaug eller Single Unit, er lydbildene og territoriene Rishaug besøker ganske så harmoniske. Han lager distanserte landskap av lyd som smører seg ut av stereoen og som passer glimrende til døsige ører på late høstdager. Likevel blir han sjelden så tilbakelent at musikken glir ut av lytterens fokus og inn i bakgrunnen. Han balanserer uproblematisk mellom det lavmælte og det spennende – ikke ulikt de dempede lydene Deathprod har mestret frem fra sitt studio.

Fra vi legger blikket på omslaget til Possible Landscape gis lytteren en følelse av kjærlighet for åpne landskap. Lyden av åpningssporet The Mountain Song ruller ut av høyttalerne som tunge, døsige bølger og skaper et mørkt og mytisk landskap. Selv om musikken kan virke strukturløs er det hele tiden en sans av konstruksjon som preger Possible Landscape.

Det kan nærmest synes umulig å omtale avant garde musikk av denne typen. Her finnes knapt faste rammer å knytte argumentene mot. Den enkelte utøvers uttrykk er hovedsaklig basert i frihetens visjon, hvilket medfører at enhver lytter selv må definere om det han eller hun hører er bra eller ikke.

For undertegnede står det klart frem at de landskapene som dukker frem fra Rishaugs fingre er ganske så besnærende besøk i verdener de fleste av oss har drømt om. Bak landskap av lyd, finnes like ofte skremmende sannheter såvel som sødmefylte hemmeligheter. Lytteren er selv fri til å sette innhold i sporet som faller ut av stereoanlegget.

Oppsummert er Possible Landscape en dose med lyd fra landskap vi kunne sett og valg vi kunne tatt. Alexander Rishaug har med dette albumet samlet en rekke røde tråder i en elektronisk hyllest til det åpne landskapet, og definerer seg som en av våre fremste laptopmusikere.