Svett og tidløs dansing

(Rockefeller, Oslo – mandag 11. oktober 2004)
Foto: Promo

Det er lett å få følelsen av at funk er en sjanger som ofte får passet sitt påskrevet på de mest ufine måter. Etter åttitallets plastbasser og elektrotomhet er det lite sympati å spore for denne dansende musikken fra soulmusikkens underliv.

Det burde man snart endre på. For i stedet for å kaste på hodene til Fatboy Slim og Eminem, er det langt mer svette kast og dansende seksualitet i musikken Maceo Parker, som var med på å drive frem på sekstitallet som bandleder i bandet til selveste James Brown. Riktig nok er ikke lyden av funk den mest utbredte. Selv ikke i de retrosultne tider vi tross alt lever i, men med absolutt fantastiske sett levert av både Amp Fiddler og overnevnte Maceo Parker burde det være grobunn for at denne sjangeren får sin vel fortjente reinkarnasjon.

Dansen i sentrum
Da bandet går på scenen rett etter halv ti står det klart frem at det er mer stil og klasse over dette orkesteret enn det jevne rockbandet. Alle er kledd opp i dress og står i fin stil til det klassiske lydbildet. Maceo Parker selv er nok fremdeles inspirert av sin tid med James Brown for mye av settlisten denne kvelden hadde falt rett inn i gudfarens settlister. Dette kan likevel ikke regnes som noen særlig begrensing da det ikke er nyskapning som er funkens fremste våpen. Her er det dansen som står i sentrum.

Bandet er i en klasse for seg selv. Med strålende teknikere på alle hold er Parker omringet av et pulserende, lekent og tvers gjennom dyktig orkester som følger hans minste vink uten å fremstå som rene galeislaver. I stedet får de leke seg ved flere anledninger. Særlig gjør Maurice Hayes på tangenter en fin figur gjennom hele konserten.

I konsertens rolige segment, Quiet Storm, trekker han frem en instrumental versjon av Bill Withers strålende Ain’t No Sunshine og publikum er raskt på pletten og synger med. Martha Hyde, bandets eneste nye medlem siden de spilte på Oslo Jazzfestival i fjor sommer, gjør også en god figur og hadde blåst både Britney Spears og Christina Aguilera av scenen på tross av at hun kunne vært deres bestemor.

Jubelen satt løst
Rockefeller var skuffende tynt befolket denne mandagskvelden, for det var knapt fire hundre mennesker i salen på det meste. Men de som var til stede var med på notene fra det strålende bandet og allsang, sterk applaus og jubel satt løst både på og av scenen.

Til syvende og sist gjør Maceo Parker en strålende sterk konsert som kanskje ikke vil bli omtalt av de største mediene, men som nok vil sette spor etter seg i smilene til de som svett tuslet ut fra Rockefeller denne fine høstkvelden.