Luggumt – Hodejegerne fra fjellandet

Denne banden klarte med sin debut å kullkaste de flestes oppfatning av frirock. Med ett var tekniske krav kastet ut av vinduet til fordel for støyende improvisasjon og rå kjærlighet til rockens essens; primalskriket. Debuten, som ble slupet da Scorch Trio fremdeles kalte seg Björkenheim/Håker Flaten/Nilssen-Love, står som en søyle både i norsk rock og jazz, mens forventningene til oppfølgeren ikke akkurat ble mindre av et spor som Taajus.

Med et mannskap som Scorch Trio besitter, kan vi likevel være ganske trygge på at kvaliteten er sikret. Raoul Björkenheim har gjennom arbeidet med blant andre bandet Krakatau skapt seg et ry som en sterkstrenget gitarist som aldri er redd for å ta spranget ut i det ukjente. Her deler han en heldig scene med vår sterkeste duo overhodet; bassbjørn Ingebrigt Håker Flaten og trommetiger Paal Nilssen-Love. De to har spilt sammen i over et tiår i et utall konstellasjoner og sammen er de en trio som kan konkurrere med de beste.

Det som gjør det så befriende å låne øre til Luggumt er den deilige kombinasjonen av gamle grep og nye ideer. Den røde tråden som ble funnet frem på debuten er blitt grepet tak i på oppfølgeren. Bandet tvinner nå videre på denne samtidig som de klarer å snu nesten opp/ned på dressen som tråden er en del av. Særlig er slidegitarismen på Furskunjt en overraskende detalj som fører Scorch Trio frem til fronten av frirockens stormløp mot grenseregler og båssetting.

En av de detaljene som er plassert lenger frem i bandets lydbilde er den råmeislede følelsen av fjell. Her høres bokstavelig talt granitten i strengeslagene til Björkenheim. Og på tross av det nordiske kildematerialet låter resultatet like ofte blues som Dovre. Lytteren trekkes med inn i en mytisk eventyrverden. En verden som ikke blir mindre synlig med låttitler som Snækje Rojnd Nævinj og Kjøle Høle.

Kim Hiorthøy leverer også virkelig varene denne gangen. Omslaget han har laget er rett og slett et av de beste han har gjort. Leken med kontrasten mellom svart/hvitt fungerer utmerket og den sorte fjellskallen står i god stil med rålyden av de tre musikerne. Atter et eksempel på den befriende helhetlige politikk som preger utgivelsene til plateselskapet Rune Grammofon.

Labelen er inne i en rockende god periode av katalogen sin. Ikke før har den dansende tangentrocken til Strønen/Storløkken lagt seg, så er de tilbake med en rockplate som helt klart vil seile inn på mange topplister ved årets slutt.

En fritt rockende anbefaling går herved ut til de som kan forestille seg Jimi Hendrix i musikalsk møte med Supersilent.