Magnetic City – Magnetiske Cadillac

Trondheimsbandet Cadillac har lenge vært en livefavoritt i kongeriket i Norge. Og selv om de aldri har laget dårlige plater, så har det liksom vært fra scenen de har gjort seg mest bemerket. Magnetic City er deres tredje fullengder og er produsert av The Black Crowes’ Rich Robinson. Resultatet er et til tider fryktinngytende bra album, men av og til også bare sånn passe.

Per Borten er kanskje en av Norges mest frittalende rockere, og det er også noe av grunnen til at Cadillac, nå utvidet fra en trio til en kvartett, er et så usedvanlig bra band i seg selv. Selvtilliten og den lette arrogansen har gjerne vært det som hele tiden har skilt Cadillac fra klinten.

Det er vanskelig å mislike en mann som sier det som det er og ikke gidder å sleike andre bak. Trønderne har dermed gått den harde rockveien hele tiden, men har samtidig beholdt all den integritet og kredibilitet som andre har mistet på grunn av artistisk feighet.

Det er kanskje derfor at den ikke ukjente Rich Robinson fant ut at dette var et band han kunne tenke seg å jobbe med. Denne råheten og uforfalskede ærligheten i musikken var ikke til å unngå å høre selv for en middelaldrende amerikansk rockstjerne. Så vips: Robinson sitter plutselig i produsentstolen for et norsk band som vel aldri virkelig har fått den oppmerksomheten de har fortjent her hjemme.

Hva blir så resultatet når et band tidligere kjent som hardtslående og bluesy, slår seg sammen med en gitarist fra et groovy og like bluesy rockband? Jo, noe som resulterer i hardtslående indierock!

Strengt tatt beveget vel Cadillac seg bort fra de aller fleste bluestonene på forgjengeren Up For A Lifetime, men nå er det knapt noe som minner om trioen som laget den glimrende låta Two Times More for noen år siden. I stedet fremstår Cadillac anno 2004 som et slags hardrockaktig Motorpsycho á la 1996, men likevel med inspirasjon fra både indierock som hardcore. Av og til nesten mystisk melodiøst og med indiegitarhooks, for i det neste å brake løs med fuzzpedalen på full vreng med en knallhard lydvegg som resultat.

Cadillacs kanskje beste låt noensinne, Wilder Than This, er et godt eksempel på utviklingen. Aldri har de vært mer indie og ulik sin opprinnelige musikalske form, men samtidig har låta denne melodiøse fingerspitzgefühlheten som gjorde Two Times More til en umiddelbar klassiker.

Det som er helt sikkert, er at bandet har tjent på å utvide lydbildet med en ekstra gitar. Borten har tydelig fått brukt mer tid på vokalen og på å utvikle sin egen stil. Som en i utgangspunktet klassisk rockvokalist med mer vræl på bunnen enn egentlig noen form for følsomhet, så har han nå beveget seg langt mot å bli en fullkommen vokalist. Han vil kanskje aldri få det helt store særpreget, men det er heller ikke vanskelig å høre at det er Borten som står bak mikrofonen her – og ingen andre.

På sitt aller beste er Magnetic City noe av det aller beste Cadillac noensinne har gjort. De fire-fem første låtene sitter rett i fletta på lytteren, og blir bare bedre og bedre for hver gang platen spilles. Men dessverre glir det hele vel mye ut i eksperimentering utover i albumet, hvilket fører til at det blir lett å miste konsentrasjonen. Det blir kort og godt ikke så interessant som man kunne håpe på.

Likevel er albumet som helhet veldig identitetsrikt, på den måten at det gir mange musikalske bilder som blir sittende igjen i hodet lenge etter at det er spilt. Det finnes også øyeblikk i de mer middelmådige låtene som fester seg godt hos lytteren.

Oppsummert er Magnetic City et solid rockalbum, som tross for sine mangler, fortjener et større publikum. Dette er både modig, variert og på sitt vis utfordrende, men også umiddelbart og lett å forstå. Lettere melankolsk som det er, burde det også gli rett inn i høstdeprimerte norske hus. Men ikke misforstå: Dette albumet rocker først og fremst – det depper ikke.