One Day You’ll Dance For Me, New York City – Minimalistisk varmelampe

Med tittellåten One Day You’ll Dance For Me, New York City som åpningsspor setter Thomas Dybdahl umiddelbart standarden for tredje og avsluttende kapittel i trilogien. Siden debuten …That Great October Sound fra 2002 har sandnesmusikeren utviklet sitt uttrykk i takt med at han selv har vokst seg til en av landets største artister.

I utgangspunktet er den røde tråden som binder hver av de tre platene sammen like tydelig her som den var på de to foregående. Dessuten understrekes den tydelige forbindelsen mellom alle tre album ytterligere med One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor Dybdahl for øvrig fremstår som en mester innenfor sitt felt. Mannen er dessuten i besittelse av så store mengder særpreg og identitet at han plasserer de fleste andre av dagens utøvere innenfor et melankolsk singer/songwriter-uttrykk i skyggen – også internasjonalt sett. Og oktober-trilogien er ganske enkelt et usedvanlig gjennomført konsept, spesielt med denne platen i bagasjen. For dette er utvilsomt det sterkeste bidraget i serien.

Med blant annet ekstra vokalhjelp fra Silje Salomonsen, som er hovedsanger i Henry og synger suett med Thomas i Babe, samt filosofisk prat fra selveste Arne Næss i If We Want It, It’s Right, tilføres dessuten en utsøkt, men minimalistisk detaljrikdom som kler platens lavmælte toner godt.

I tillegg til den utsøkte førstesingelen A Love Story, inneholder platen åtte minst like stødige komposisjoner. Med unntak av Babe (som er skrevet i samarbeid med Per Kristian Ottestad og Kuhnle), er samtlige låter signert Thomas Dybdahl alene, og viser for alvor hvilke kvaliteter som ligger skjult i mannen som låtskriver.

Legger vi til at Thomas Dybdahl selv synger med en naken og sår, dog svært tilstedeværende innlevelse i hver av de ni låtene som utgjør platen (hvilket kommer spesielt tydelig frem i It’s Always Been You), så sier det seg nesten selv at resultatet føles både tilsiktet og på sin plass i høstmørket som samtidig gjør sin entre utendørs. For dette er tidvis så vakkert at det gjør vondt! Riktignok ikke smertelig eller direkte fysisk vondt, men på en måte som gir lytteren en følelse av å være med på noe spesielt – noe stort. For her lukter det klassiker lang vei.

Oppsummert er One Day You’ll Dance For Me, New York City en naken og minimalistisk plate med en total spilletid på under førti minutter. Levert av en låtskriver, sanger og musiker som vet å fatte seg i korthet. Derfor er det slett ikke vanskelig å sitere Thomas selv i platens kanskje aller beste enkeltinnslag Don’t Lose Yourself; ”less is more”. Begrepet gir nemlig mening når det kommer fra denne karen.

Paradoksalt nok, og tittelen til tross; det skal nok likevel relativt mye til før New Yorks befolkning leter frem danseskoene for å danse til dette materialet…