Pressure Chief – Holder kakefortet
Det er nå tre år siden vi sist fikk servert nytt materiale fra den alternative popgruppen Cake. Den gang het platen Comfort Eagle og var som vanlig en fin tilvekst til den etter hvert så stolte katalogen bandet har opparbeidet seg.
Denne gang har gruppen kommer frem til at det er små innslag av elektronikk som skal til for å bevare det genuine uttrykket deres. For det er aldri snakk om at Cake vil finne på gå bort i fra suksessformularet sitt. Det vil si en John McCrea som nonchalant lirer av seg små, koselige historier om mer eller mindre ingenting, kombinert med en sår trompet som lister seg rundt i lydbildet i et tempo som varmer mer enn det utfordrer. Sammen med trivelige arrangementer som munner ut i «klistre-seg-på-hjernen-«hooks blir det dette en stødig påminnelse av at Cake kan kunsten å lage popmusikk på en snodig, men akk så fengende måte.
Cake har nå levert fem album som alle befinner seg innenfor det samme lydlandskapet. På nesten uforståelig vis makter de likevel å gjøre den selvpåførte sjangertvangstrøyen de befinner seg i til å låte bra. Lydbildet blir aldri kjedelig, til tross for at all fornuft tilsier det motsatte.
Rent bortsett fra noen freske elektroniske grunnpartier her og der, er det altså ikke noe nytt ved det Cake anno 2004. Men nå er det så en gang at dersom noe ikke er ødelagt, så er det heller ikke noe poeng å reparere det.
Og heldigvis er det små-sedate uttrykket til Cake akkurat så tidløst at vi helt sikkert kommer til å synes varmt om det neste gang også. Nå mangler det bare at de tar seg en Oslo-tur om ikke så lenge.