Crimes – Hensynsløst uimotståelig

De tok punk- og hardcorescenen med storm i fjor med det gnistrende Burn, Piano Island, Burn, en oppvisning av hvordan aggressiv musikk skal spilles. I disse dager er The Blood Brotherstilbake med Crimes, og enn så vanskelig det er å tro dette albumet minst like bra som forgjengeren, om ikke bedre.

Det åpner knallhardt og med høyt tempo i Feed Me To The Forest og fortsetter med vanvittig drivende Trash Flavored Trash. To knallsterke punklåter med eksplosive tendenser som fyrer opp stemningen. Sist nevnte er en av få låter med noe som kan minne om et refreng på Crimes, for etter disse snakker vi flere låter med progressiv hardcore som veksler mellom voldsomme vokaleksplosjoner og roligere nesten balladeaktige partier. Hør bare på Peacock Skeleton With Crooked Feathers og Live At The Apocalypse Cabaret.

Fortsatt kjører The Blood Brothers på med to vokalister som fungerer usannsynlig bra sammen. Johnny Whitney og Jordan Billie er et radarpar sammen som tilhører sjeldenhetene, som der de eksploderer sammen og gir lytteren både gåsehud og hjertebank på samme tid.

En av The Blood Brothers største styrker er at lydbildet deres er så kompromissløst og innovativt. Og akkurat der er de i en klasse for seg selv sammenlignet med resten av scenen – faktisk unike. Visst er de til tider ikke direkte lett tilgjengelig, men når musikken, tekstene, fortellerstilen og virkemidlene kommer inn under huden, da er det ingen vei tilbake. Tilhøreren sitter lamslått igjen, mer eller mindre forhekset av opplevelsen.

Effektene på Crimes er mange, hvor alle som en fungerer helt perfekt. Pianoet i bakgrunnen på et par av låtene er for øvrig ikke annet enn hypnotiserende. Produksjonen er med andre ord bra den, og bidrar til å løfte albumet langt ut i atmosfæren.

The Blood Brothers har med Crimes laget et av årets aller beste album. Og her er det bare å ta av seg hatten, for det har sjelden vært så godt å få en virkelig omgang juling av musikk. Sinna, brautende, bråkende, hensynsløst som bare pokker, javel, men likevel fullstendig uimotståelig. Hatten er for lengst av, bøy dere i støvet.