Blue Cathedral – I fyr og flamme over rockhimmelen

Comets On Fires Blue Cathedral er en glimrende inngangsportal for den som ønsker seg ut på den ville lydprærien. Her finnes eventyrene, de store historiene og de gode timene rundt leirbålet. Alt mens kometer flammer over himmelen.

Undertegnede er blant de som i en årrekke har fnyst av beskyldninger om rockens død. Sjangeren har i stedet vist seg å være særs levende et halvt århundre siden den først så dagens lys. Men nå begynner det likevel å lukte litt råttent av rockuttrykket. Med ett føles frijazzen til band som The Thing og Atomic adskillig mer ”rock” enn både Øya og Quart kunne mane frem i sine program dette året. Er rocken dermed død?

Nei, på ingen måte. Denne følelsen skyldes nok den økende flørtingen mellom de ivrigste nytenkerne i de ulike sjangrene. cLOUDDEAD skapte avant garde av sin hip hop-base, mens overnevnte The Thing gjorde garasjerock bedre enn det de fleste garasjeband hadde klart. I en slik samtid er det lett å miste den enkelte sjanger ut av syne, men det er en klar fordel – ikke en ulempe.

Ved å droppe kjedelig regelrytteri skapes den deiligste musikken, der hvor utøveren griper tak i det beste for det enkelte sporet. Om det så innebærer at det stappes kjøttfulle blåsere fra soulmusikken inn i et glitchy og knitrete avantgardelandskap? Men hvem bryr seg?

Men det er ikke hele grunnen. Den rendyrkede rocken låter ikke like spennende lenger. Denne anmelderen er i hvert fall lei av kopier av Turboneger, Rage Against The Machine og Pavement. Behovet for nye tanker er påtrengende (og det betyr ikke de samme tankene i fargetomme versjoner).

Enkelte søker kanskje også ny grunn å utforske, og da er Blue Cathedral et utmerket flygende teppe som kan trekkes frem fra den magiske verden mange kaller New Weird America. I en undergrunn uavhengig av musikkindustrien finnes det nemlig en rekke bekjentskaper som de støyende leirbålsmusikantene i Animal Collective, psykedeliaveggene til Davis Redford Triad og primalrocken til Sunburned Hand Of The Man.

Blue Cathedral er et album som snuser seg frem til de rette stiene igjen. Rocken virker med ett nysgjerrig og viril igjen. Den lekne strengejobben til gitaristene Ethan Miller og Ben Chasny (kjent som låtskriveren Six Organs Of Admittance) stråler hardt og hemningsløst på toppen av det blytunge, men finspilte, fundamentet til resten av bandet. Det kan virke som om bandet har klart å trekke tråder tilbake til hardrockens massive trøkk, frijazzens kakofonier og soulmusikkens driv. Når dette resulterer i spor som den fantastiske The Bee And The Cracking Egg er det nesten ikke annet å gjøre enn å smile bredt og la seg forføre.

Dette er ikke det første albumet til den psykedeliske rockgruppa. De har fra før to nesten like gode album bak seg på mindre selskap. Der de før var helspent psykedeliske, i all den villskap dette måtte medføre, synes de nå i større grad å være påvirket av inspirasjoner som Pink Floyd og syttitallets amerikanske hardrock. Alle disse inspirasjonene sys sammen til en underfundig, mektig og tidvis deilig pompøs form som gjør Blue Cathedral om til en av høstens beste utgivelser.