Francis’ Lonely Nights – Pene og jevne Janove
Det gikk lang tid før undertegnede skjønte at det var nettopp Janove Ottesen som sto bak den overraskende flotte singelen Go Tell Her tidligere i høst. Noe som egentlig ikke er så rart, ettersom singelen er en helt «vanlig» poplåt, i motsetning til Kaizers’ ganske så forskjellige musikalske uttrykk. Og selvfølgelig ikke lenger på morsmålet, men på engelsk. Både språk og stilskifte virker faktisk som en helt naturlig vei å gå for å skille solokarriere fra hovedprosjektet.
Kaizers’ store sønn har gått inn med hud og hår i en sjanger som krever uhorvelig mye av både låtskrivertalent og fremføring for at en skal skille seg ut fra mengden. Akustisklydende singer/songwriter-folkpop som er lett å spille på radio har mange konkurrenter. Men både sangeren og komponisten Janove er helt tydelig full av selvtillit og veldig sikker på det han holder på med. Men kanskje er det det som gjør at det ikke er så lett å la seg rive med til enhver tid. Det hele virker til tider langt mer sikkert enn det lyder skikkelig «ekte».
Det er nemlig absolutt ingenting som er galt med Francis’ Lonely Nights. Ei heller er det mye som setter seg virkelig fast som eksepsjonelt gode låter, med visse unntak for nevnte Go Tell Her, den nye singelen Black And White Movie og Juliet. Nettopp Go Tell Her er ikke nødvendigvis en enormt bra låt, men den har sin egen lille tiltrekningskraft gjennom sin forsiktige fremtoning og gode refreng. Albumet innehar også for det meste dyktig håndverk i hver takt og tone, men uten de låtene som kunne ha gjort albumet enda bedre.
I det store og det hele er det faktisk litt vanskelig å skrive noe som kan veie den ene eller andre veien. Francis’ Lonely Nights skaper få følelser, om det så er negative eller positive. Det er pent, det er velgjort og det er solid. Men det er bare ikke så fryktelig spennende. Uten at alt må være så veldig spennende bestandig. Det er bare det at ofte blir like mye glasur som fyll. Janove Ottesen er helt klart en dyktig låtskriver, men det er ikke fritt for at det føles som om posøren Janove har vært like delaktig som komponisten. Tekstene er på samme måte greie og på det jevne, uten å sprenge noen lyriske grenser.
Men det er ikke noe problem å anbefale Francis’ Lonely Nights til enhver som setter pris på enkel, akustisk pop som ikke roter opp mange følelser, men som passer å ha i bakgrunnen en søndags morgen.
NB! Denne utgivelsen er kopisperret.
