Burned Mind – Bryter opp fra undergrunnen
Det er ikke alltid like lett å finne frem til nye lyder i musikken i dag. Man må lete seg ut av de opplyste avenyene til musikkbransjen og i stedet grave seg ned i undergrunnen. Rett og slett våge få møkk under neglene i sin søken etter nye stier og innspill.
De store plateselskapene er flinke til å dysse ned denne frie musikken og heller skape kommersiell blest om sine polerte valgmuligheter. Det seg være klokkeren pop for våryre tenåringer eller radbrukket nu-metal med mye fasade og lite innhold.
Letingen etter den hellige gral er ofte noe av det som gjør det interessant å være musikkelsker. Det er umulig å vite om en ender opp med de siste lydene av avant rocken til et band som Jackie-O Motherfucker, retroopptak av The Staple Singers eller hip hop-perfeksjonen til Sage Francis.
Men av og til spiller skjebnene oss et puss. Undergrunnen åpner sin asfaltkjeft og slipper løs nådeløse angrep på et uoppmerksomt publikum. Nettopp et slikt angrep blir akkurat nå ledet av Wolf Eyes fra Ann Arbor, USA. Dette er lyden av det Amerika republikanerne helst vil stilne så raskt som mulig – lyden av et samfunn som ikke lenger har noen nestekjærlighet.
Dette låter kanskje som overraskende dekadente ord fra en dommedagsprofet, men det er nesten umulig å ikke dra frem slike assosiasjoner når bandet spiller opp til den siste vals med bidrag som Urine Burn, Black Vomit og Stabbed In The Face. Her finnes ikke spor av regelryttere fra dødsmetallens okkulte kjærlighet. Men derimot finner vi skremmende lydbilder fra en verden vi håper å aldri se med egne øyne.
Wolf Eyes spiller videre på den nådeløshet de perfeksjonerte på album som Dead Hills og Dread. Kontrastene mellom stille- og støy er gjort enda tydeligere, hvilket blir særlig synlig på det utitulerte monsteret av et sistespor som skjules av korte, knitrende ventepauser.
Etter en rekke utgivelser i alle formater på et utall etiketter har Wolf Eyes endelig tatt steget opp til den mer allmenne delen av undergrunnen. Burned Mind kommer ut på det uavhengige selskapet Sub Pop og kan vel regnes som bandets gjennombrudd. Dette selv om de nok likevel ikke vil rase til salgshimmelsens øverste sfærer.
Støy er enda ikke blitt en akseptert avart av rockuttrykket. Ikke en gang utøvere som Animal Collective og Lasse Marhaug har gjort sitt for å rette på dette fenomenet gjennom de siste årene. Men det skal likevel nevnes at dette nok er Wolf Eyes’ mest tilgjengelige og ikke minst helhetlige utgivelse så langt.
Wolf Eyes kan være et massivt møte for massene. Men like ofte blir dette like skremmende som det blir kvalmende. Og like fullt er dette et fascinerede skue å bevitne når dette kaosorkesteret snur opp-ned og bak-frem på de fleste av rockens klisjeer.
Burned Mind kan i så tilfelle være et friskt innspill i din egen musikksmak, og rock dreier seg i siste tilfelle om opprør. Til barrikadene, folkens!
