Trønderrock på avveie

Foto: Simon Skreddernes

(Torkil Torsvik / Tyskland): Det er ingen tvil. Vi har definitivt forlatt Norge når vi ser folk stå og ta seg en røyk mens de venter på bagasjen, og kjøper seg en flaske tysk øl i den nærmeste kiosken. Jeg puster alltid litt lettet ut når jeg ser at det går an å leve slik, uten at forbud og regler trenger å fortelle deg hva du skal gjøre. Her er det god plass for rock’n’roll.

Trønderrock engasjerer
På flyplassen i Berlin blir vi allerede møtt av gamle musikervenner som har hjulpet Null$katte uttallige ganger. Vennskapet og engasjementet blant mange av tyskerne er enormt. Selv om de ikke tjener et rødt øre, åpner de husene sine, fikser kontakt med spillesteder og låner oss utstyr med et smil.

Markus er en av disse ildsjelene. Selv om han skal meniskopereres i kneet klokka ni dagen etter, låner han oss trommer og hjelper til hele kvelden. Han drar ikke hjem før klokka to. Vår faste lydmann Matzo tar seg heller ikke betalt. Han tar det som en fornærmelse hvis vi prøver å tilby ham penger. Disse folkene er så glade i vennskapet, musikken og jobben de gjør, at penger ikke betyr noe.

Vi skal varme opp for et band som heter J.B.O. De har solgt nærmere tre millioner plater de siste femten årene, men nå ser det ut til at publikum svikter sakte men sikkert. Noen av musikerne virker skuffet og nesten litt forbannet over et publikumstall på rundt fem hundre. Så mange er derimot ren luksus for oss. Vi har jo spilt for ti stykker på Solvoll Grendehus, og gir gjerne fem hundre berlinere det samme intense showet som ti skage-bygg. Å vite at gamle helter i blant andre Rolling Stones og Iron Maiden har spilt på samme konsertscene tidligere, skader heller ikke.

Non-stop reise
Foran oss ligger fem dager med et rimelig pakket program: Kjøre til neste by og være klar for lydsjekk klokka 18, spille klokka 20, ta en dusj og få i seg mat fra cateringen. Deretter venter som regel en lang fest før vi må forlate hotellet og kjøre til neste by dagen etter.

Denne måten å reise på er merkelig, for man får ikke studert så mange fine bygninger, ingen fornøyelsesparker og museer er det i hvert fall ikke tid til. Jeg har vært i Berlin fire ganger og har enda ikke stått på Brandenburger Tor. Vi måtte bare kjøre forbi. Men viktigst av alt når man reiser, er jo å møte alle de forskjellige menneskene i landet. Sånn sett er rockturneer verdens beste måte å reise på.

Andre kvelden spiller vi i Magdeburg. En fin liten landsby i tidligere Øst-Tyskland. Det er ikke så mange som snakker engelsk her i forhold til i vest, og det minner oss om at det faktisk ikke er så veldig lenge siden jernteppet falt. Men du verden for en entusiasme. Nærmere tusen tyskere som er med og synger Barbara, en gammel Null$katte-slager fra tidlig nitti, er nesten til å få tårer i øynene av.

Vi e konga
Tredje dag spiller vi i Braunschweig, en liten by vi har besøkt tidligere. Her får vi for alvor se at det hjelper å reise rundt og spille flest mulige konserter, slik vi har gjort de siste årene. Mange kjøper den nye plata vår, T-skjorter og gensere med Null$katte-trykk. Men ikke nok med det. Her er det ingen som gir seg før de har fått autografer fra alle sammen. Vi prøver å prate litt med så mange som mulig, og det viser seg at flesteparten hørte oss sist vi besøkte byen. Selv om vi har et navn som er umulig å uttale for tyskerne, kommer de mot alle odds tilbake. Dette gjør oss lette til sinns og vi tar en velfortjent fest.

Samme kveld får vi besøk av tre jenter fra henholdsvis Utvorda, Leksvik og Levanger. De er veterinærstudenter i Hannover og har tatt toget for å høre oss. Cecilie fra Utvorda skal være med på en obduksjon av et dyr klokka ni dagen etter, men fester like gjerne med oss til klokka tre. Tydeligvis er verken meniskoperasjoner eller obduksjoner viktigere enn en god trønderfest.

På bygdafest i Schleswig-Holstein
Dagen derpå er vi på vei til ei lita bygd like ved grensa til Danmark, og det er umiskjennelig stille i bilen. Helt til gitarist Åsmund Prytz setter i å hyle av latter. Han har sett noe. Og der like ved veien ligger en liten bar kalt Dart Club. Her spilte Åsmund med sitt forrige band Punch Drunk for sju år siden, og minnene strømmer på.

Han forteller om publikum som besto av sju medlemmer av den lokale dartklubben og familien som eide den lille kneipa. Vi går inn, hilser på og får se et gammelt signert bilde av en yngre Åsmund som innehaveren har tatt vare på i et album. Vi er enige om at å spille for ni på dette stedet og tusen i nabobygda sju år senere er en OK karrierekurve.

På det lille stedet Pahlen skal vi spille i en håndballhall som er omgjort til konsertlokale. Når lokalet fylles, minner det litt om en ordentlig bygdafest på Kolvereid. Bortsett fra at jeg aldri har blitt bedt om å skrive autografer på ytternamdalingenes bukserumper.

Rune Bratseth er glemt
I Bremen prøver jeg å få publikum til å huske den gamle Werder Bremen-stjerna Rune Bratseth, men det er absolutt ingen som reagerer på navnet. Jeg introduserer raskt neste låt for å dekke over flausen. Allsang på låta om Juha Mieto slår bedre an. Noen av tyskerne har faktisk også lært seg teksten på trøndersk.

Denne kvelden går vi tidlig til sengs ettersom vi må rekke flyet hjem dagen etter. Vi har så absolutt ikke lyst til være ferdige nå. Det er dette vi lever for når vi er på turne. Spille for mange mennesker og se at publikum er fornøyde. Og på disse fem dagene har vi sett at vi blir husket og at det vi gjør blir satt pris på. På Autobahn, i 160 kilometer i timen på vei til flyplassen, er vi enige om at vi må snart må spille igjen.

Null$katte$nylterne er:
Tom Kenneth «Tommy» Alte: trommer
Åsmund «Åzzy» Prytz: gitar
Daniel «Dandyboy» Viken: gitar
Eirik «the Viking» Øien: bass
Torkil «Reptile» Torsvik: vokal