Revolution – Skitten rock for pengene

M.A.S.S var på en aldri så liten norgesturné for litt siden med gigs i blant annet Bergen og Oslo. De som fikk med seg dette kan si seg enig i at det var en forrykende oppvisning i yrket rock’n’roll-misjonering. Engasjerte og spillelystne valset de over de fremmøtte på Café Mono og viste atter en gang at rock ikke har noe med alder å gjøre.

For dette er ikke en samling av sylferske denim-kids fra en kjeller i Brooklyn, men godt voksne folk med base i Storbritannia (bassisten kommer riktignok fra Norge, red.anm). M.A.S.S spiller på debutplaten Revolution rock etter den samme skolen som stilartens fremste. Det vi si den knallharde rocken MC5, The Sonics og The Stooges fant opp, og som nyere band som blant andre The Datsuns, The Von Bondies og Yeah Yeah Yeahs har modifisert og trykket til sine bryst.

For M.A.S.S er det vokalist og bandgrunnlegger Justine Berry som setter standarden. Der hvor andre kvinnelige rockvokalister sliter med å markere seg, står Berry rakrygget med sin krasse stemme og utgjør et ufravikelig premiss for gruppens endelige uttrykk. Som en krysning mellom Karen O og Patti Smith tar hun kontroll på hver låt og tvinger det beste ut av dem. Hennes slepne, nesten ertende intensitet gir gruppen en udiskutabel ekstra dimensjon.

Så lenge det dukker opp band som dette vil rocken leve videre. Det vil si prosjekter som går tilbake til røttene og spiller skitten rett-på-sak rock fra hoftene, og ikke faller for fristelsen å eksperimentere mer enn strengt nødvendig. Rock på retrovis står ofte trygt nok på egenhånd bare det blir gjort på en ærlig og ydmyk måte. M.A.S.S vet godt at de ikke finner opp kruttet på nytt, men de gjør en fremragende jobb med å holde det tørt. Nettopp av den grunn er Revolution blitt en oppfriskende plate det er dumt å ikke eie.