Andektig tristesse av McRae

(Ole Bull Teater, Bergen – søndag 14. november
2004)
Foto: Christopher Olssøn (arkiv)

Første oppvarmer var norske Robert Post, som startet med en av sine bedre låter There’s One Thing. Er det en ting Post kan, så er det å spille hardt på gitar. Det kommer ikke så godt frem gjennom studioversjonene hans, men denne kvelden hadde han og strengene tydeligvis noe uoppgjort. Det var forsåvidt tøft nok det, men fryktelig imponerende ble Post likevel ikke. Det ble på det jevne, i alle fall sammenlignet med det som kom etterpå.

Dørgende stille
Neste ut var nemlig kanadiske Steve Reynolds, som også hjalp Tom McRae med ekstra gitarspill senere på kvelden. Reynolds sitter på et mye større, og helt annerledes talent enn Robert Post. Der førstemann var utagerende, og til tider voldsom, viste Reynolds seg derimot som både lavmælt og introvert. Dessuten hadde han en kommunikasjon med publikum – som kanskje til og med overrasket mannen selv. Resultatet ble tidvis en dørgende stille respons, hvilket fikk Reynolds til å spørre om ”Is that a good thing?”

Og det var det selvfølgelig! Publikum sto bare og nøt tonene som Steve Reynolds tryllet ut av gitaren sin. Og han er god til å spille denne kanadieren. For til tider ble observatørene i salen stående og undre seg over hvordan han fikk til tingene han gjorde. Ett av stikkordene er kreativitet.

Dessuten hadde mannen gode låter på innerlommen, kombinert med meningsfulle tekster, deriblant en om en viss statsleder i vesten. Det Steve Reynolds imidlertid ikke er så god på er å få frem særpreget i stemmen. Han er nemlig så lik Ryan Adams at man kan undres på om han er imitator? Ellers ble dette mer enn godkjent.

Trist liv
Så var det endelig hovedattraksjonens tur. Tom McRae entret sikkert inn på scenen og takket og bukket for regnet i Bergen. I følge McRae var det godt å komme seg til en by hvor han kunne føle seg hjemme. For tiden residerer mannen i Los Angeles, så særlig mye regn er han vel ikke bortskjemt med lenger.

Men sangene hans er triste likevel, det er knapt en eneste av låtene på Tom McRaes repertoar som ikke handler om ødelagt kjærlighet, sorg, selvmord, verdens undergang eller en generell miserabel tilværelse.

Men slikt blir det jo ofte god stemning av. Og nettopp det ble det også hos bergenserne. Musikeren ble raskt møtt av trampeklapp, noe som for øvrig kom etter hver sang, og det var ingen tvil om at det mannen presterte gikk rett inn i (de sønderknuste) hjertene til stede. Selv om det foreløpigk un er to plater på markedet signert Tom McRae, har likevel fyren en mektig sangportefølje. Klassiske stykker som Walking To Hawaii og The Boy With The Bubblegun er nok til å vise hva briten står for.

Stille allsang
Bloodless ble for øvrig et av de sterkeste øyeblikkene under kveldens sett. Salen var helt stille, og McRae oppfordret til allsang. Det var en spesiell følelse å høre flere hundre mennesker stille og forsiktig synge med til strofene: ”Tell me again, what am I feeling…». Som resulterte i en blanding av andektighet og medfølt avmakt. Og akkurat sånt er Tom McRae fryktelig god på. Det er denne underlige blandingen som går igjen på sangene hans. Og det funker.

Ellers hadde Tom McRae også en del nytt å by bergenspublikummet på. Han har blant annet nylig spilt inn et nytt album, men som plateselskapet ikke vil gi ut foreløpig. Derfor har McRae valgt å turnere litt med de nye sangene i stedet.

At dette noe som irriterer McRae voldsomt kom tydelig frem, for han kommenterte og slo vitser om temaet hele tiden; med en klar adresse til selskapet. Men de nye sangene, blant annet Silent Boulevard, er herlige og skjøre Tom McRae-perler på nivå med hva vi er vant til fra den kanten. Så når albumet en gang kommer har vi i alle fall noe å glede oss til.

Overflødige gjentagelser
Noe annet som ble kommentert ofte fra scenekanten var hvor triste disse sangene er. Han la stadig til, i ulike varianter og i ironisk tonefall, at han snart skulle skrive noen ”happy songs”. At så skjer er ikke akkurat en godt skjult hemmelighet fra denne karen. Men det kan også bli litt slitsomt i lengden å høre han gjenta dette hele tiden. Det er unødvendig å gni det inn, slik at vi liksom skal ”unnskylde” ham for å lage melankolske sanger. Det var morsomt den første gangen, men nok er nok, Tom!

Men dette trekker selvsagt likevel ikke inntrykket nok ned til at konserten ikke skal belønnes med en fortjent toppkarakter. Tom McRae hadde bra oppvarmere, ga alt han hadde selv, og fikk publikum med seg fra sang én. Ifølge Bergens Tidende vurderer han å flytte hit, og det må han så gjerne gjøre. Han kommer til å trives her. Eller; vil vi egentlig ha en Tom McRae som trives? Det var i alle fall godt å være innendørs denne søndagen. Når det regner litt i sjelen får det ikke hjelpe at det regner litt ute også.