Gold Medal – Ren og pen poppunk
The Donnas begynner å bli etablerte rockjenter nå. Men akkurat som sist (Spend The Night, 2003, red.anm) er det streithetsgraden som ødelegger for denne billedskjønne gruppen. Selv om de i sannhetens navn prøver seg på noen sintere riff denne gang, ender låtene med å være tomme illustrasjoner på en ide som ikke fungerte slik den kanskje var ment.
Det er akkurat som gruppen med viten og vilje har smurt et tykt lag med voks opp instrumentene sine. Med den hensikt å forsikre seg om at de ikke lager mer utfordrende støy enn hva som er tillatt på P4 sine morgensendinger.
”Det kvinnelige Ramones”, som de har blitt kalt, tviholder altså på den kritthvite powerpoppunken fra Spend The Night. Et valg de helt klart fortsetter å tape kreativt på, men som de vinner på kommersielt. De ligner egentlig ikke på noen spesielle band, men prøver heller å surfe litt rundt og minne mest mulig om alle som egentlig er litt kulere enn dem selv. Resultatet er helt streit rock, som riktig nok dytter litt på rockfoten, men som aldri nok til så sett den helt i sving. Låter det kanskje det kan være greit å plukke med seg er likevel Revolver, tittellåten The Gold Medal og Fall Behind Me, som alle sammen holder et akseptabelt powerpop-nivå
Fansen av forrige skiva kan komme til å tro at gruppen har blitt et bedre rockband siden sist. Men sannheten befinner seg nok egentlig mer i nærheten av at The Donnas har ønsker om å bli et fullblods popband. Vi kan i det minste håpe at de er mer minneverdige i levnede live enn på plate. Noe vi får vi anledning til å se i februar når gruppen gjester Oslo og Rockefeller.
