Face The Music – Uopplagt glampop

For svenske Melody Club har dette med å fornye seg tydeligvis ikke vært et teama på bandmøtene. Det vil si at triksene som fungerte flott på debuten Music Machine har blitt overført til denne andreplaten også. Forskjellen ligger i at låtmaterialet på denne oppfølgerplaten ikke egner seg like godt som gledesspredere av moro og rødvinsmerkede smil. Den forrige platen, som kom frem i lyset da det alkoholbalansen var på sitt ujevne og ustødige festdeltakere ville synge høyt, stygt og korstemt, var sjarmerende. Så da er det kanskje ikke noe videre poeng å forandre på en vinnende formel?

Hadde Face The Music bare vært morsom kunne det meste vært unnskyldt. Problemet er at den lattervekkende på helt feil måte. På et forutsigbart og klissete vis vekkes en vemmelig følelse av å bli forsøkt lurt. Lurt fordi kun et fåtall av låtene på denne skiva har det som kan minne om den hellige gralen i popmusikk, nemlig genuin låtteft. Det er ett fett hvilken periode bandet spiller retropop fra, være seg 1950,60,70, eller 80-tallet, så lenge teften for gode melodier holdes på det tørre. Melody Club har på denne platen lite å vise til utover små glimt på låtene Cats In The Dark, Take Me Away og Winterland.

Face The Music gir kjøtt på beina til sagnet om hvordan popmusikken i løpet av 1980-tallet klarte å kjørte seg selv i grøfta. Band som kanskje hadde ett og annet å by på tidlig i karrieren, endte opp med å gi ut materiale helt uten interesse for andre enn de som ikke viste bedre. Melody Club viser med denne platen at ikke heller etterfølgerne, tyve år etterpå, vet å gi seg før det er for sent.