Where The Humans Eat – Absolutt spiselig

Amerikaneren Willy Mason kan trygt plasseres i singer/songwriter-båsen, som nok er en bås hvor unge herr Mason trives godt.

Masons låtunivers kretser om de hverdagslige ting som kjærlighet og savn, om venner som er gått bort på den nydelige 21st Century Boy, polititrøbbel på Our Town. På tittelsporet blir kattene hans hyllet, og i det store og hele er Where The Humans Eat en svært så selvbiografisk sak.

Where The Humans Eat er videre en god plate. Mest av alt fordi Mason byr på usedvanlig gode låter. Enkelt utøvd og tilbakelent, men samtidig med et rocka lydbilde. Det akustiske uttrykket ligger i bunn gjennom hele albumet.

Willy Mason har et solid band i ryggen med broren Sam på trommer og perkusjon. For øvrig en kar som rocker det hvor det er behov for det, som for eksempel i åpningslåten Gotta Keep Movin’.

Det meste av platen fungerer fint, men utover på albumet stokker det seg ørlite for unge Willy. Han begynner å repetere seg selv enoanelse, mens noen av låtene er vanskelig å skille fra hverandre.

Men disse øyeblikkene er heldigvis i mindretall og regnskapet for Where The Human Eat havner godt på plussiden.