It’s a ladies night, oh what a night!

(Blå, Oslo – torsdag 13.01.05)

Årets All Ears har unionsoppløsningen som rød tråd; kun norske og svenske musikere deltar på festivalen for å feire hundreårsjubileet. Til de anglofikserte av våre lesere kan vi si at dette overhode ikke er en reduksjon av kvalitet; den svorske improvscenen er en av de desidert mest spennende av sitt slag i verden. Med utøvere innen jazz, avantgarde og elektronika er det et befriende mangfold til stede på festivalen.

Dror Feiler

Hvem? Denne anmelderen hadde ikke en gang hørt navnet på denne kjempen i nordisk improvisasjon. Det tok man seg raskt å angre på da han spant avgårde i sitt solosett. Ved å mikse inn diverse elektronikk og effektpedaler med sine blåsere klarte han å skape et fett sett. Et sultent publikum så ut til å kose seg både med hans blåserrene spor og de mer støyende effektminuttene. Selv synes undertegnede han lyktes best med de renskårne støybitene. I et spor basert rundt et brystsmadrende basslandskap hylte han med saksofonen, i det neste fant han diskantene med en liten klarinett og feedbacklek.

I de mer normalt støyende partiene hadde blåseren Feiler problemer med å komme helt til syne i de skarpt støyende elektronikkbitene. Dette skapte lydvegger som ikke klarte å nå helt frem – men like fullt var Feiler herlig til stede hele tiden. I løpet av settet avslører han at han synes prating på scenen er ”tråkigt”. Men for en som synes det er kjedelig er han overraskende uanstrengt morsom. Publikum tar seg i å flire flere ganger av Feilers kommentarer og det hele ender med smil på alle til stede.

Anders Hana/Ketil Møster/Raymond Strid

En av de mest spennende trekkene ved All Ears er festivalens lyst til å sette sammen konstellasjoner som aldri har jobbet sammen før. Dette er et grep som fikk sin start med en friskspilt trio i gitarist Hana, saksofonist Møster og trommetiger Strid. De starter i det rolige hjørnet; Strid og Hana stryker buene sine på strenger og cymbaler, mens Møster puster stille inn i hornet sitt.

Denne rolige leken fortsetter en stund; de tre kjenner litt på stemningen før de etter hvert stemmer sterkere i – en lydsulten Strid farer snart over alle trommene i en rasende fart og hopper i setet, slår ut til sidene og pisker frem utrolige detaljer mens han hele tiden legger opp et fundament for sine to makkere. Ketil Møster har bevist sin saksofonmakt flere ganger og da særlig i det strålende kraftjazzlaget The Core. Men denne kvelden er det Anders Hana sin tur til å stråle i scenelyset med en gitarteknikk midt mellom improviseringen til Ivar Grydeland og Raoul Björkenheim.

De avslutter settet med en kortspilt snutt full av kraft, glede og deilige detaljgrep. Strid legger seg i bunn med et trommeteppe av uante krefter, mens Møster og Hana kaster frontfokuset frem og tilbake mellom seg. Før vi vet ordet av det har de stoppet på en femøring, takket for seg og er borte fra scenen – wam, bam, thank you, ma’m.

David Stackenäs

Han tusler alene inn på scenen og står frem som et alternativ til de andre av kveldens sett. Der settene både før og etter var tidvis støyende har Stackenäs kun med seg en akustisk gitar og diverse effekter; trommestikker, kniver og små håndholdte vifter. Den første delen styres inn i et deilig og avslappende mantra. Han repeterer publikum inn i et dempet rom og holder den røde tråden tydelig på tross av ustanselige, små kursendringer. Med gitaren på rygg foran seg plukker og dytter han på den – gitaren adlyder umiddelbart.

Det andre settet tar fokus på et noe mer utagerende lydbilde; med gitaren tett til kroppen skyver han en trommestikke inn under strengene og spiller av gårde. Før vi vet ordet av det er vi inne i et landskap midt mellom folk minimalisme og musikken til John Fahey. Er dette et blikk inn på countrymusikken i en parallell dimensjon? Ingen vet – bortsett fra at det er riktig så besnærende toner som strenges ut av gitaren.

Fe-Mail

Dette hadde vært en god kveld så langt, men to kvinner skulle kuppe tronen med et sett fra paradis. Med en tett miks av oscillatorer, gurglende althorn, stemmebrøl og effektbokser tok Fe-Mail kontrollen veldig tidlig i settet. Konserten deres kunne nok virke både ustrukturert og vanskelig for mange. Men låner man et åpent øre til musikken vil den snart stå frem som både leken og komponert. De to – Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord – har jobbet sammen i en årrekke og dette vennskapet gjør seg gjeldende ved flere anledninger. Ved et tilfelle ser elektronikken ut til å svikte, men de to damene gjør intet annet enn å smile i det Tafjord slipper ut et ”skjønner’u?” til sin makker og sekunder senere brøler de avgårde.

De er alltid bra, men ved et tilfelle finner de frem til det strålende i sitt uttrykk på en måte det er sjelden man hører i det hele tatt. De trekker vekk fra de knitrende effektene og bølgende oscillatorene og går over til seg selv som lydmaskiner. Tafjord gurgler, puster og snakker gjennom hornet sitt, mens Ratkje hvisker, buldrer og klikker på en nesten utenomjordisk manér.

Snart er de tilbake i effektenes verden; begge to er bøyd over knapper, brytere og kabler mens de hyler, vreser og synger inn i effektbelagte mikrofoner. De toner ut med smil og mottar applausen fra et publikum som har funnet kveldens favoritter – dette ble desidert en ladies night.

Alt i alt var denne kvelden et godt utgangspunkt for en festival som har vist seg å være en av de bedre av sitt slag. Det gjenstår dermed ikke annet enn å anbefale de av våre lesere med sans for god musikk et besøk til denne festivalen: hold ørene åpne – dere vil ikke bli skuffet!