Vellykket konsertparade

(DUGNAD.net-konsert, Rockefeller – Oslo, torsdag 13. januar 2005)

I rekken av konserter som har vært arrangert i kjølvannet av flombølgekatastrofen i Asia, var det i går det hele egentlig ble sparket i gang i hovedstaden. Først stilte et stjernelag av artister på en nybygget scene utefor Stortinget torsdag ettermiddag, men det var på Rockefeller det største arrangementet tok til i 21-tiden.

Ralph Myerz And The Jack Herren Band fikk æren av å åpne for publikum og majesteter og pangåpnet slik vi etter hvert er vant til fra den kanten. Etter en pause med QXL-auksjon i P3s regi, overtok Maria Mena scenen og gjorde sitt beste for å opprettholde den gode stemningen i det smekkfulle lokalet.

Suverene BigBang
Frøken Mena leverte et kort og tildels sjarmerende sett, men hun får ha oss unnskyldt for å fremheve BigBang som overtok podiet etter henne og sørget for den største publikumsappellen til nå under denne konsertparaden. Øystein Greni og kompani har gjennom årenes løp tilegnet seg et scenetekke og en selvsikkerhet som ikke kan karakteriseres som annet en suveren. Kveldens opptreden var intet unntak.

Etter at Greni hadde fått utløp for sin appell om at vi nordmenn burde gi hele tiden, ikke bare nå, ble scenen etter introduksjon av et nytt auksjonsobjekt overlatt til oslorockerne Span. Gutta leverte et energisk sett som ble avsluttet med hitlåten Found, hvor de fikk god respons fra egne fans i salen, mens de øvrige publikummerne forsåvidt også hang med på notene, men uten å ta av i like stor grad.

Hiphopperne i Tungtvann gjorde også sitt for å opprettholde underholdningsnivået og klarte til en viss grad å få med seg publikum med rap på dialekt kombinert med veiving av armer og fyldige beats. Men at alle var like begeistret er å overdrive, for det var garantert ikke hip hop fra Bodø de fleste hadde kommet for å nyte på Rockefeller denne torsdagskvelden.

Imponerende idol
Kveldens mest imponerende opptreden var nemlig signert ingen ringere enn verdensidolet Kurt Nilsen. Med et par mildt sagt middelmådige plater på samvittigheten hadde kanskje ikke de mest kritiske blant tilhørerne sett spesielt frem til Kurts opptreden. Men rørleggeren fra Ytre Arna viste seg derimot som en særdeles dreven og profesjonell artist som ga alt – og mere til – for å underholde menneskemengden som først og fremst stilte opp for å støtte flomofrene i Asia. I avslutningslåten fikk vi servert en forrykende tolkning av Rolling Stones-klassikeren Jumping Jack Flash, hvor idolet hadde fått med seg by:Larm-vinneren fra 2002, Askil Holm. Sammen satte de et verdig punktum på et overraskende strålende sett.

Etter nytt pauseinnslag – som hele kvelden for øvrig var vanskelig å få med seg grunnet grumsete lyd og ufokuserte ”talere” – fra NRK-staben, som for anledningen var styrt av Musikkmisjonens Kristin Winsets og Lydverkets Mona B. Rise, ble omsider Magnet introdusert. Og på sitt sedvanlige sjarmerende vis innfridde bergenseren også denne gang, dog uten å tilføre noe nytt i forhold til hva han har prestert fra samme scene tidligere.

Etter dette forlot vi Rockefeller til fordel for andre konserter arrangert i ekte dugnadsånd andre steder i byen, og gikk derfor glipp av Ricochets, WE og Thomas Dybdahl, som skulle på etter Magnet. Men etter tilbakemeldinger fra andre gjorde også disse sitt for å ivareta den gode stemningen i den fullsatte salen.