Live Like You Were Dying – Uinteressant familiecountry

Tim McGraw er vel bortimot det største USA har innen country for øyeblikket. Mannen kan skilte med ni album med påfølgende Grammy-priser, ekteskap og tre barn med Faith Hill, filminnspillinger og et platesalg de aller fleste bare kan drømme om.

Jo da, den vannkjemmede svigermorsdrømmen McGraw har selv som 37-åring ganske så mye av en karriere og liv å se tilbake på. Både musikalsk og imagemessig er han på mange måter en amerikansk drøm med hatten på snei og stemmen justert i retning smørmjuk.

Det skal sies om McGraw at han i sin tid ble beryktet for den eksplisitt rasistiske nidvisen Indian Outlaw, men at det i dag er fint lite ved mannen og hans karriere som provoserer. Det vil si, om man ikke da lar seg provosere av det George Bush sikker ville kalt «american values» og et par lumske frierer til det amerikanske bibelbeltet. Ellers består Live Like You Were Dying en lettspist frossenpizza av en plate. Det faktum at han bruker sitt eget band og ikke studiomusikere fra Nashville forhindrer på ingen måte at produktet har en solid bismak av papp.

Tim McGraw overlater låtskriving til andre, og nøyer seg med å skjenke sin stemmeprakt. Det er ingen skam i det, og selv om ordet traust og trygt er adjektiver man umulig kan komme unna, smelles det til med spiselige akkordrekker her og der. My Old Friend og den forkynnende Drugs Or Jesus er et par som huskes etter at de seksten sangene har gått de obligatoriske rundene.

Samtidig er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Her finnes de sedvanlige historiene om kjærlighet, konemishandling og nokså dårlig forkledd amerikansk nasjonalisme – alt i et passe naivt og passe folkelig språk. Det er mindre glætt enn mye annet fra Nashville, men å si at mannen tar store sjanger er å overdrive.

Kort oppsummert så er Live Like You Were Dying en stringent og nokså uinteressant countryplate som oser av familieverdier og vogntogsjåfører som farer gjennom natten.