Hurricane Bar – Glimtvis god britpop

Medlemmene i Mando Diao vokste opp i den lille byen Borlänge like ved Falun, på midten av nittitallet da Oasis og Blur var de kuleste bandene i verden og de unge guttene gjorde alt de kunne for å komme inn på Borlänges kuleste pub; Hurricane Bar. Innflytelsen derfra har vært betydelig for bandet, og derfor heter også deres andre album nettopp Hurricane Bar.

Det var her de lærte seg å like britpopen, og alt annet fra Storbritannia. Det er da også to ting som i hovedsak preger dette albumet: Britpopen preger musikken og hjembyen preger tekstene.

Mando Diao byr fortsatt på energisk popmusikk med klassiske gitarriff og ”yeah-yeah-yeah”-koring i refrengene. De fleste sporene preges av avmålt aggressivitet og innestengt frustrasjon, både i tekstene og vokalen. Dette er følelser som også gjenspeiles i musikken og i det halvmøkkete lydbildet som omgir bandet.

Men med Hurricane Bar sparker svenskene inn den samme døren de selv gikk ut av etter forrige album. Og akkurat dét er ikke veldig spennende. Mando Diao gjør det likevel på en teknisk god måte, og ikke minst er produksjonen blitt bedre siden sist. Forrige album ble spilt inn hjemme i Borlänge, mens de denne gangen har jobbet i et skikkelig studio der lyden naturlig nok er langt bedre. Dessverre har ikke musikken deres hatt den samme positive utviklingen.

Blant de fjorten sporene er det heldigvis noen høydepunker der gruppen får vist sitt potensial. For på sitt beste låter dette veldig bra. Blant annet gjelder det Down In The Past og God Knows. Bjørn Dixgärd og Gustaf Norén synger i tospann om å gi hverandre en hjelpende hånd – og det med et refreng som både fester seg og huskes.

Refrengene er noe vi generelt sett kan glede oss over gjennom store deler av albumet, for mange av bidragene her reddes ved at refrengene er så vellykkede. Vokalarrangementer ellers spiller i det hele tatt en viktig rolle gjennom hele Hurricane Bar, og det er kun en gang i blant det gis plass til en kjapp gitarsolo eller lignende.

Det hele er som sagt gjennomført rimelig bra, men totalt sett likevel litt for varierende og for lite interessant til å kunne juble uhemmet av. De færreste vil nok neppe mislike platen, men det er nok heller ikke så mange som vil elske den. De aller fleste vil sannsynligvis snarere med letthet kunne komme til å glemme den rimelig kjapt. Den stikker seg ikke på noen måte frem. Men det er ikke usannsynlig at Mano Diao vil kunne vise seg i stand til å levere bedre neste gang…