Satan’s Circus – Lyttervennlig fra Vegas’ døde menn

Det har gjort platen ujevn, men likevel interessant. At Liam Gallagher ikke bidrar på denne plata er i seg selv et stort nok pluss. Faktisk er det ingen vokalspor i det hele tatt her, og ærlig talt føles det ganske befriende.

Elektronika fusjonert med rock har lett for å bli fryktelig uinteressant, men Death In Vegas har unngått denne fella elegant på sine utgivelser. Satan’s Circus er ikke noe unntak i så måte, men her lefler de med mange forskjellige elektronikauttrykk.

Åpningssporet Ein Für Die Damen er en groovy låt basert på et synth/trommeriff som gjennomsyrer hele låten. En utrolig smittende sak som burde funke bra i hendene på den rette DJ-en. Neste ut, Zugaga, låter som noe Jean-Michel Jarre eller Kraftwerk kunne gitt ut på begynnelsen av åttitallet – og her er det ment som et kompliment.

Men det er på Heil Xanax det store høydepunktet kommer. Her har Death In Vegas roet tempoet betraktelig ned. Denne er skapt for hodetelefoner eller mørke rom og vil neppe bli førstevalget på vorspielet. På nesten Biosphere-aktig vis svever låten gjennom et luftig lydlandskap, bare holdt nede av en dyp basslinje.

Videre utover i platen veksles det mellom forskjellige lydlandskap, i Reigen som dansbar mimimalist-techno á la Kraftwerk, i Candy McKenzie som gitarbasert ambient i Explosions In The Sky-stil, mens Kontroll høres ut som en blanding av lydsporet fra et Commodore-spill og R.E.M anno 1998.

På Anita Berber blander de Mogwai, Godspeed! Your Black Emperor, Biosphere og Explosions In The Sky. Det er med andre ord ikke vanskelig å beskrive hvilket landskap denne musikken har sine røtter, men på denne utgivelsen mestrer Death In Vegas det hele meget godt. Dette er faktisk en plate det virkelig går an å sette seg ned å lytte til.

Limited edition-utgaven av albumet er et dobbeltalbum der disk nummer to rommer en konsert fra Brixton (tatt opp på en uspesifisert dato). Låtene på denne stammer imidlertid fra forrige album og bakover i tid, så det er vel rimelig å anta at opptaket er forholdsvis ferskt. Her får vi en innsikt i den eldre utgaven av bandet, hvor Scorpio Rising og Hands Around My Throat fra forrige plate er de avsluttende sporene. Det er ikke stort å si om dette konsertopptaket, men for hardcore-fans er det vel verdt ha, men som en innføring i Death In Vegas fungerer dette mest som en bonus. Kjøp studioplatene i stedet.

Satan’s Circus er et lite brudd med de tidligere utgivelsene fra bandet siden albumet er helt instrumentalt. Men resultatet skuffer likevel på ingen måte. Her serveres flott elektronika signert et band som er milevis bedre enn mange andre på feltet.