Arclight – Det svenske flaggskipet

Hvor flott er det ikke når en plate innfrir alle forventninger allerede fra første låt av? En plate av den typen du hadde gledet deg litt til, men samtidig var litt skeptisk til ville være så barsk som ønskelig, viser seg å være en killer allerede etter første spilling. Det er ikke noe annet å si om dette enn at det vekkes til live en kjærlighet til slike plater. En kjærlighet som ofte varer livet ut, og som tåler vinter og vår med ekstremt mange avspillinger. Like godt som en god anorakk viser selv de kraftigste vindkast på dør. År etter år, skitur etter skitur.

Det er ikke umulig svenske Silverbullit har klart å lage en slik tidløs plate. Arclight kan brukes som et eksempel på hvordan man gjennom målbevist planlegging, kan bygge opp en rockskive til å stå i mot tidens ubarmhjertelige tann. Kanskje viktigst er det å finne den riktige ballansen mellom seige, buldrende hardrocklåter og bidrag som trekker tempo ned et par hakk; låter som fungerer som en slags mellomstasjon for videre eskapader i den tunge rockens tegn.

Et mørkt The Cure og et rampete The Stooges møter bråkebøttene i My Bloody Valentine til fredspiperøyking i et kjellerlokale. Sammen blir de enige om å dannet et prosjekt som skal ta ut det beste i hvert band og forene det til noe helt spesielt. Denne vakre tanken kunne egentlig vært kalt Silverbullit, og den første platen deres kunne godt blitt hetende Arclight.

Det føles ganske sikkert at det ville blitt hørende noe i retning av det som presteres på denne platen uansett. Og da hadde vi sluppet å vente så himla lenge på denne lekkerbisken av en plate. Mørkt, ampert og brutalt slentrer denne Göteborg-gruppen seg frem og gjør et kompromissløst inntrykk.

Sannelig er det godt at plater ikke er så dyrt i dette landet. For da er håp om at mange kommer til å kjøpe denne planten, og at undertegnende av den grunn vil ha et bredt utvalg av samtalepartnere fremover.