Circus Noir – Morsomt på sirkus
Når Mayflies nå prøver å skape en egen verden slik også Julian Berntzen gjorde med sin Waffytown, er handlingen lagt til et sirkus og livet der. Circus Noir handler nemlig om svik, mord og selvsagt noen doser kjærlighet i kullisene på et sirkus.
Det musikalske uttrykket er likevel meget forskjellig fra Berntzens. Hvor Julian Berntzens beatlespastisj i lengden ble noe kjedelig, er Mayflies’ inspirasjonskilder mer varierte. På åpningsporet og kanskje platens beste spor, The Poster, er tidlig Pink Floyd, mens Syd Barrett fremdeles hadde de fleste hjernecellene i virksomhet, hjertelig til stede. Samtidig hører man små hint av Kula Shaker i samme låt. Britisk psykedelisk pop synes å gå igjen som en musikalsk fellesnevner, men det finnes også spor som for eksempel ørkenrock på tittelsporet og The Day The Elephant Died.
Det musikalske er det svært lite og klage på. Erik D. Salvesen synger overbevisende og kraftfullt og bandet høres usedvanlig samspillt ut. I tillegg er produksjonen, gjort av bandet i samarbeid med Håkon Landmark, kløktig utført.
Et par av låtene synes å være en smule for langdryge og retningsløse og holder ikke helt mål, og et helt album ville muligens vært i lengste laget. Derfor er nok et minialbum et passe format for Circus Noir. Dette gjør, svakheter til tross, atCircus Noir fungerer såpass godt at det er verdt en sjekk.