Skranglete og pent

(Rockefeller, Oslo – søndag 27. februar 2005)
Foto: Anthony Hopkins (anthony@panorama.no) / Maria Bjørkenes (arkiv)

Los Angeles-bandet Rilo Kiley åpnet ballet for et fullsatt og forventningsfullt Rockefeller. De spilte i all hovedsak musikk fra sitt siste, og meget gode album More Adventurous, før de mot slutten hentet frem noen låter fra sine tidligere utgivelser.

Stødig
På en stødig, pen og overbevisende måte slo Rilo Kiley an tonen for kvelden før de overlot scenen til sine venner i Brigh Eyes.

Kveldens hovedattraksjon, Conor Oberst med sitt Bright Eyes, startet rolig og melodiøst med sanger fra det ene av bandets to nye album, I’m Wide Awake It’s Morning, der han i hovedsak spiller enkel countryinspirert musikk.

I starten av konserten kunne det virke som om Oberst var nervøs eller noe ukomfortabel på scenen. Men bandet låter tight, låtene er gode og innimellom serveres det magiske øyeblikk. Ikke minst når hovedpersonen selv hentet frem sin akustiske gitar. Der og da viste han hvorfor han ofte omtales som den neste store amerikanske singer/songwriter.

Myknet opp
Etter hvert som kvelden gikk virket det som om Oberst og kompani myknet opp noe. Eller i det minste at publikums entusiasme og forventninger smittet over på ham. Det ble i alle fall en mer løssluppen og spennende liveforestilling, og da han mot slutten spilte Another Travellin’ Song, var stemningen meget god.

Etter at ytterligere tre ekstranummer ble avrundet med Road To Joy, der det lånes fritt fra Ludwig van Beethovens Ode To Joy fra niende symfoni, kunne publikum slå fast at denne lange konsertkvelden hadde innfridd. Til tross for de høye forventningene og Conor Obersts nølende innledning.