Noe å varme seg på

( Café Mono, Oslo – onsdag 2. mars 2005)
Foto: promo

Det var ikke bare koselig, men nesten hjemmekoselig da Monos egen Beatles skulle presentere sitt nye akustiske konsertkonsept. Første par ut var svenske Mattias Hellberg og Thom Hell. Sistnevnte steppet for øvrig inn på meget kort varsel (på én dags varsel!) for en opptatt Christer Knutsen som opprinnelig sto på plakaten. Og det var i grunnen Hell som leverte det mest overbevisende settet av de to herrene.

Ypperlige tolkninger
Tatt i betraktning den noe korte forberedelsestiden, gjorde Thom Hell en svært så vellykket forestilling. Oppskriften synes å være enkel: Ta et knippe gode låter fra eget reportoar, parr dem med ypperlige tolkninger av eksempelvis Randy Newmans perle Marie og Whishita Lineman, skrevet av Jimmy Webb, men tolket av blant andre Glenn Campbell. Topp det hele med overraskende tolkninger av Johnny Logans Hold Me Now og Annies diskohit Chewing Gum, hvor også Mattias Hellberg hjalp til på gitar. Jeg kan nesten sverge på at jeg så opptil flere med tårer i øynene da sistnevnte låt ble avlevert. I tillegg til øredøvende latter fra et godt besøkt konsertlokale, selvsagt.

Det hele ble som konseptet krevde avlevert i en akustisk musikalsk setting og Thom Hells superbe stemme tinet opp et forfrosset publikum som så ut som, og ikke minst ga uttrykk for, at de koste seg.

En stor hverdagspoet
Det var svært lite å si på Mattias Hellbergs sett. Det var tvert imot solide saker her også, Men til tider ble låtene litt for langdryge og utdvelende. Men gutten har sjarm og en sangstemme av den litt rustne typen som kler låtene godt.

Mens Thom Hell overrasket med uvanlige coverlåter, kjørte Hellberg mer på det trygge. Egne låter var klart i overvekt, og det skader ikke. Mattias er en stor hverdagspoet, med den ulykkelige kjærligheten som hovedtema, som både er flink med ord og stemninger.

Avlutningslåten Pale Blue Eyes, udødeliggjort av The Velvet Underground, hvor Mattias Hellberg fikk god hjelp av Thom Hell på gitar og sang, satte et fint punktum for en usedvanlig vellykket konsert og et like vellykket konsept Måtte Beatles Presenterer En Akustisk Aften bli en tradisjon!

Etterpå gikk vi alle ut i den kalde vinternatten, hvor det eneste som varmet var minnene om en usedvanlig trivelig kveld.