Curtains – En hjerteskjærende dessert

Etter å ha gitt ut seks plater i løpet av et halvt år avslutter nå John Frusicante sitt kreative bombardementet med den stillefarne Curtains. Den hardt prøvede Red Hot Chili Peppers-gitaristen har faktisk levert så mye og så variert materiale den siste tiden, at knapt nok hans mest trofaste fans kan ha fått med seg alt.

Resultatet har etter sigende vært så ymse, fra kritikerroste The Will To Death til sære eksperimenter med elektronika, improvisasjon og progrock for de ytterst få. De fleste vil uansett verken ha økonomi, tid eller stor nok interesse til alle hans hjemmesnekrede krumspring.

Men i møte med Curtains er det mye som tyder på at nettopp dette er den utgivelsen som bør høres av alle med den ringeste sans for nedstrippet og enkelt instrumentert akustisk melankoli.

På Curtains støter vi på en Frusicante i sin yndlingspositur: «På rommet» med en eldgammel opptaker på «rec», stort sett enkelt kompet av sitt eget ikke alt for kompliserte piano- og gitarspill. Litt hjelp har han fått fra noen få utvalgte venner, men dette er i ånden en god gammeldags soloplate, der mannen gjør det meste på egen hånd.

For uten å skrive sanger så inn til beinet vakre at det nesten gjør fysisk vondt å lytte til dem, leverer Frusicante også sin hittil beste vokalprestasjon her. Det er rimeligvis ikke klokkerent alt det som kommer ut av Frusicantes såre strupe, men det er så ømt, så omfavnende og så livgivende at det er usedvanlig lett å tilgi han for det.

Her kommer klasselåtene på løpende bånd, med den tilbakeskuende The Past Recedes, den mystiske Control og falsettsvisken Your Warning som noen tilfeldig valgte høydepunkter. På den avsluttende Leap Your Bar kjører han over Einstein, og trosser selve tyngdekraften der han letter fra bakken i en ugjenkallelig klagesang til fru Luna.

Det som hadde hatt hitpotensiale i Red Hot Chili Peppers blir noe hemmelig og eksklusivt hos Frusicante. Vakkert og nært og enkelt – som om alt er et bestillingsverk for lytterens behag alene. Frusicante er opplagt en artist for de spesielt interesserte. Men Curtains stiller i en egen divisjon, og bør ikke seile uhørt forbi i flommen av utgivelser hans lite selvkritiske hånd.

Curtains er en plate som måler lite i utstrekning, men som lodder desto dypere.