Love Will Haunt You Down – På stedet hvil

What Kept You? hadde sine høydepunkter, især på singelsporene Rubber Rubbish og Alain Delon, som begge nesten må kunne betegnes som norske popklassikere. Love Will Haunt You Down er så og si uten de helt store låtene, men er likevel et jevnere og bedre album signert The Margarets.

Grunnen til dette er at låtkvaliteten synes å være noe høyere nå enn på forgjengeren. Arrangementene virker mer gjennomtenkte og tidvis låter sunnmøringene friskere enn de har gjort på lenge.

Likevel er det noe puslete over det musikalske uttrykket. Det hangler på en måte ufokusert avgårde, uten at The Margarets helt treffer de riktige strengene. Melodiene har en lei tendens til å gli inn i hverandre, noe som kan forårsake at de gis en litt for anonym tilværelse i hverandres selskap. Noe av dette må hovedvokalist Alex Rinde ta skylden for. Stemmen er ikke av de mest særpregede og uttrykksfulle og hindrer låtene fra å ta av.

Guttene fra Giske viser likevel at de utvilsomt kan sitt popfag gjennom denne utgivelsen. Låtene er i all hovedsak velkonstruerte, men lydbildet er totalt sett for snilt utformet. De kunne godt tatt litt i, slik at albumet kunne blitt rikere på variasjon. Noen ganger gjør de likefullt nettopp dét, som for eksempel i She Caught The Last Bus Home, som for en stakket stund forlater britpopen og beveger seg mot en mer amerikansk uttrykksform.

Singelvalget Surf Alone er videre en pen klassisk poplåt hvor kvaliteten forringes av den noe banale teksten med disse linjene på stadig repetisjon: «Today I smashed my mobile phone / Because I need to be alone / Unless I find myself I’m no-one». Denne er likevel et av platens aller beste spor i selskap med A Farewell To Arms og The Singer. Tittelsporet havner også, så vidt, på plussiden. Ellers bærer platen preg av et band som stamper på stedet hvil.
Love Will Haunt You Down blir aldri direkte dårlig, bare en tanke kjedelig i lengden.