Solid avslutning på metallhøytiden

(Rockefeller / John DEE, Oslo – lørdag 26. mars 2005)
Foto: Promo

Etter endt Infernofestival kan ledelsen med god grunn lene seg bakover og ta en velfortjent pust i bakken. Med tanke på hvor mange konserter som skal avvikles i løpet av disse tre dagene, er det imponerende hvor bra alt har gått.

Tidsskjemaet har knapt sprukket en eneste gang, noe som i seg selv er en sjeldenhet på slike arrangementer. I tillegg har det vært særdeles lite bråk blant publikum, til tross for at det har vært nærmest fullt hus hver dag.

Festivalens tredje dag besto av opptredener fra følgende artister:
Rockefeller:
Nattefrost, Grave, Green Carnation, Gehenna og Dissection.

John Dee:
Goatlord, Obliteration, Naer Mataron, Tsjuder og Sunn O))).

Green Carnation
(Rockefeller, kl. 21:15)

Trivelige Green Carnation fra Kristiansand gjorde en utmerket jobb med sitt sett på Rockefellerscenen. Da Green Carnation startet opp igjen etter oppløsningen av In The Woods, gjorde bandet stor oppsikt med albumet Light of Day, Day of Darkness i 2001. Albumet besto av én låt som varte i en time, og inneholdt elementer som barnekor, strykere og samplinger, i tillegg til bandets vanlige instrumenter.

Bandets nyeste album, The Quiet Offspring, ble sluppet for bare en måned siden, noe vokalist Kjetil Nordhus også var ivrig til å poengtere. Nordhus, som for øvrig også er aktuell med den nye Trail of Tears-platen Free Fall Into Fear, har en stemme litt utenom det vanlige. Den rene vokalen passer svært bra til Green Carnations lydbilde, spesielt i tostemt parti med bassist Stein Roger Sordal.

Det ble selvsagt spilt en rekke sanger fra det nye albumet, deriblant Just When You Think It’s Safe og tittelsporet The Quiet Offspring, men også låter fra forgjengeren A Blessing in Disguise.

Gehenna
(Rockefeller, kl. 23:00)

Gehenna er også ute med ny plate i disse dager. Verket har fått navnet WW, og vitner om et band som har lagt dødsmetallen på hyllen til fordel for ren svartmetall. Albumet holdt jevnt over høy standard, og det gjorde Gehenna live også, med unntak av noe dårlig lyd på de første par låtene.

Spesielt imponerende var S. Winters innsats bak trommene, der han fyrte løs på låter som Grenade Prayer og Death to Them All fra det nye albumet. Gehenna er også ett av relativt få black metal band som fortsatt benytter seg av synth, noe som fungerer bra så lenge det brukes i moderate doser.

Sunn O)))
(John Dee, kl. 24:00)

Amerikanske Sunn O))) er ulikt alt annet man har hørt før. Musikken, hvis man kan kalle det musikk i det hele tatt, er basert på dype gitarlyder som maler en tett vegg av støy, ispedt en vokal som minner om bønn fra et munkekloster. Dette ble en midnattsmesse av dimensjoner.

På scenen var trommesettet byttet ut med en vegg av forsterkere. Det ble pøst på med store mengder røyk i lokalet, slik at man kun så konturene av bandet, og det første kvarteret besto regelrett av tre-fire akkorder som ble repetert et uendelig antall ganger.

Sunn O))) er et band man enten hater eller digger. De som hatet det forsvant ut av lokalet i løpet av ti minutter, mens vi andre ble nærmest hypnotisert av tidenes mest obskure konsertopplevelse. I løpet av tre kvarter spilte bandet én sammenhengende ”låt”. Ingen trommer, ingen pauser, ingen synth, kun støy fra gitarer og en overraskende skummel vokal.

Da det hele brått var over, gikk det en stund før publikum begynte å bevege seg ut av lokalet. Det tok tid å fordøye det vi nettopp hadde sett. Etter hvert begynte man å hviske til hverandre. Uttrykket som ble gjentatt flest ganger var ”fy faen…”. Det er i grunnen ganske beskrivende for denne unike konsertopplevelsen.