Kraftfelt – Knitrende renselse
Det kan være vanskelig å henge med i svingene uten verken vers eller refreng som veivisere inn i musikken. Man må i stedet føle seg frem – med faren for å gå seg vill til stede hele tiden. Litt sånn er det med Natasha Barrett og hennes Kraftfelt.
Potensielle lyttere må rett og slett åpne ørene for nye opplevelser og våge seg ut på dypt vann. Det er vanskeligere å sette opp fasit i dette landskapet enn det er i det mer befolkede pop/rockmiljøet. Mangelen på knagger gjør det hele til en tilnærmet totalt subjektiv opplevelse.
En del forståsegpåere vil sannsynligvis trekke frem komposisjonsdetaljer, mens stereofriker applauderer surroundbiten av albumet. Til syvende og sist handler det hele likevel mest om å få tak i musikkens røde tråd; dens essens.
Natasha Barrett var et ukjent navn for denne anmelderen før Kraftfelt datt ned i postkassa. Navnet hennes hadde dukket opp i rosende ordelag i enkelte sammenhenger, men det er først når albumet får slått ut vingene sine man fatter hvorfor hun har mottatt gjeve priser som Prix Ars Electronica, Concours Luigi Russolo og International Electroacoustic Music Awards. Barrett har et eget uttrykk som skinner klart og tydelig på avantgardehimmelen.
Denne anmeldelsen kan ikke yte Barrett den nødvendige tjeneste da stereoanlegget til undertegnede ikke har surroundkapasitet. Kraftfelt er designet med surround sound i tankene og den ene disken er en DVD i Surround Sound 5.1.
Den lydleken Barrett må ha hatt i tankene fører denne anmelder tilbake til konsertopplevelser med så forskjellige navn som Martin Horntveth, Gert-Jan Prins og Schtimm. Dette var alle konserter som lekte med lytterens forventninger til lydbildet. Horntveth kastet seg frem mellom mono og stereo, Gert-Jan Prins basset seg ned i de dypeste daler og åpnet lyden som kan skille kropp fra sjel, mens Schtimm kuttet ut PA-anlegget og foret i stedet musikken rett ut i hodetelefoner til sitt publikum.
Heldigvis har Barrett inkludert albumet i en stereomikset utgave også. I denne drakten er Kraftfelt et spennende stykke arbeid som føles som en miks av field recordings fra et eventyrlandskap og støyende elektronika. Plata består av tre spor med hvert sitt tema. De tar opp røde tråder som fysikkens lover, poesien til Edgar Allan Poe og de store eventyrernes vågemot. Lytteren rives med og trekkes ut i dette landskapet som makter å beskriver alle stemninger og følelser man kan tenke seg.
Et spor som Prince Prospero’s Party knirker av gamle herrskapshus, fnitrende spøkelseslatter og tunge slag fra dystre klokker. Alle inntrykkene er pakket inn og manipulert av støydetaljer og orkestrert perkusjon.
Flere vil kanskje rygge tilbake ved tanken på slik ”rar” musikk, men man burde i stedet legge hodet frem og ta turen inn i dette underfundige universet. Dette er ikke heismusikk eller lettfattelig hjertesmerte, men snarere dypere og stillferdige reiser inn i egne tanker.
Dette albumet er et solid dokument over Barrets strålende forståelse for abstrakt komposisjon og lydlek. Forhåpentligvis vil hun ved neste veikryss oppdages av enda flere lyttere med smak for det frie lydbilde.
