Elevator – Lettglemt heisrock

Det har ikke gått mange låtene av Elevator før det blir klart hvor det bærer hen, nemlig helt galt av sted. Humøret som preget Hot Hot Heat i 2003 smitter ikke lenger, lydene som kommer fra Luke Paquins (for øvrig nytt medlem siden sist, red.anm) gitar er forutsigbare, samtidig som de effektive pop-hookene som fikk Make Up The Breakdown til å danse, er byttet ut med en betenkelig glatt struktur.

Hva har skjedd? Det er sannelig ikke godt å si, men noe av årsaken kan være bruken av Dave Sardey (blant annet jobbet med Red Hot Chili Peppers, Walkmen og Jet) som produsent, og at plateselskapet ikke lenger heter Sub Pop. Ved å kaste ut legenden Jack Edino (som tidligere blant annet har produsert Nirvana, red.anm) fra produsentstolen, har den vitale pop-brodden blitt byttet ut med en lyd som verken er fugl eller fisk.

Egentlig har de laget en egen ubetydelig subsjanger denne gangen: Heisrock. Det vil si en type rock som ikke sier noe som helst, og som går inn det ene øret og ut det andre, uten å gjøre noe betydelig inntrykk.

På albumets femten bidrag, i seg selv et overambisiøst antall, er det ikke mer enn toppen fem låter som kan sies å være over gjennomsnittlige gode. Og når disse er spredt over hele platen er det ikke til å skyve under en stol at de drukner i en intetsigende helhet.

Steve Bays har en av indierockens mest karakteriske stemmer. Men denne gang får stemmen ikke de riktige melodiene å jobbe med, og vokalen blir liggende veldig alene i et lydbilde den ikke kler. Hot Hot Heat ser ut til å ha glemt hva som gjorde dem til en suksess, nemlig en frekk vokal i samspill med enkle, glam-popete riff.

Når dette ikke sitter på Elevator er det nødvendig å børste støvet av dem gamle frasen ”bedre lykke neste gang”, og håpe de klarer å finne opp noe kortere, bedre og livligere enn dette ved neste korssvei.