Electric Reverie – Ubehagelig deilig

Electric Reverie er altså Emmerhoff & The Melancholy Babies fjerde albumutgivelse fra Viva Revenge slo ned som en bombe i 1999. Og kanskje snakker vi her om bandets beste utgivelse. Igjen!

Dette skyldes først og fremst et sett låter som holder et overraskende høyt nivå, samt at albumet er gjennomført produsert av dem selv – igjen i samarbeid med Jørgen ‘Dupermann’ Træen.

Det kan synes som om gruppen har mer guts enn på tidligere plater, og en del av den til tider unødvendige sutringen de la seg til i tidligere dager er erstattet av en mer passende fandenivoldskhet. Musikken er fremdeles preget av mørke undertoner, men det blir aldri deprimerende lytting. Electric Reverie kan snarere betraktes som ubehagelig deilig.

Det musikalske landskapet Emmerhoff & The Melancholy Babies befinner seg i har sine røtter i amerikansk musikk, med et visst slektskap med band som 16 Horsepower og ørkenrockerne i Giant Sand. I tillegg er det ikke vanskelig å høre at bandmedlemmene må ha en plate eller to med Led Zeppelin og ulike progrockgrupper i platehyllene sine. Q Magazine beskrev Emmerhoff & The Melancholy Babies som «en arktisk utgave av Nick Cave», noe som ikke er vanskelig å si seg uenig i.

De gode låtene står nærmest i kø og kommer på rekke og rad på denne utgivelsen. Variasjonen er stor; fra åpningen med Meltdowns behagelige progrocktendenser, via Sticks & Stones som nesten kan karakteriseres som gladpop, til vakre Afterglow – albumets desiderte høydepunkt.

Videre har Major/Minor noe Allman Brothers-aktig over seg, noe som i all hovedsak skyldes slidegitarspillet som unektelig høres ut som den skulle vært spilt av salige Duane Allman. Ellers gjør bandet en ypperlig versjon av Portisheads Cowboys.

Noen feilskjær dukker det saktens opp, men helhetsinntrykket er det fint lite å utsette på. For oppsummert er Electric Reverie mer enn et godkjent produkt.